Fellestur i Femundsmarka

Samlet til avreise fra Røvollen
Samlet til avreise fra Røvollen Foto: Randi Loe

Femundmarka, vill, men akk så våt!

Femunden er Norges tredje største innsjø og litt over 6 mil lang. Størstedelen av østsiden som ligger nærmest Sverige er  Nasjonalpark. I år gikk vår fellestur i regi av Kristiansund og Nordmøre Turistforening her i denne utrolig flotte naturen med trær i alle fasonger og i alle aldre, døde og levende. I Nasjonalparken er alt fredet og vi mennesker som vil bevege oss der må etterlate så lite avtrykk som mulig, for her er det elgen, moskus og andre dyr som bor.

Vi startet turen på Langen gjestegård, helt nord i Femunden. Dagen etter dro vi med  båten Fæmund 2, en 2 timers tur sørover i innsjøen til vi kom til Revlingen. Der tok det en times tid å gå til Svukuriset, Oslo og Omegn turistforening sin betjente hytte, en ombygget fjellgård. Vi gikk mellom store morener av stein (rogenmorenene), presset sammen under istiden, og lagt i varierende hauger og dekket med lyng og mose.

Fjellgården Svukuriset har mange laftede hus og bygninger. Vi fikk vårt eget stabbur, og etter en tur til Store Svuku, et fjell på 1416 meter, og en bedre middag, sov vi veldig godt i stabburet. Fra toppen på Store Svuku hadde vi en utrolig god utsikt.  Vi kunne se lange flate vidder rundt på alle kanter og myke fjelltopper inn mot Sverige og mot vestsiden av Femunden.

Etter en nydelig frokost la vi ut på tur til Røvollen, en selvbetjent  DNT hytte. Vi vandret ut på  lange vidder med røsslyng og myke moser, hele tiden med Store Svuku i sikte bak oss.  Etter et par timers vandring lurte vi på hva slags fjell vi  kunne se nå da? Jo, fortsatt Store Svuku. Så et par timer senere: Men nå da Arnt, hvilket fjell ser vi nå da? Fortsatt Store Svuku, men nå fra en annen side, var svaret!

Båten over Femunden
Båten over Femunden

På vegen passerte vi en liten høgde hvor vi så på restene av en Falkefangerhytte som   en gang ble brukt til å fange falker. De ble eksportert til Europa til de store hoff hvor de var svært populære en tid, på ca 1500 tallet. Det var nederlandske fangstmenn som fikk tillatelse av den danske kongen til å fange falker i Norge. Selv hadde danskekongen forkjøpsrett til de falker som ble fanget den gang Norge lå under Danmark.

Vi hadde et variert turvær til Røvollen. Det ble litt vått på slutten, og vi ankom hytta  søkkvåte alle sammen. Noen andre hadde kommet til hytta før oss, fyrt opp i ovnen så alle klærne og vi fikk tørke, heldigvis!

Dagen etter startet vi i regn, så ble det sol, så regn, og slik fortsatte det de 2 milene vi gikk den dagen for å komme til Ljøsnavollen. Ja, vi hadde sågar hagl på veien.

 Vi gikk i det vakre mose og lyngland,  innimellom var det mange små vann og  noen flotte elver. Et sted måtte vi vasse over 3 elveløp der vannet rant ut i Muggsjøen. Det var veldig mye vann, det var våte strekninger med glatte steiner og det flommet i alle små bekker. Da vi kom forbi badestranda i Muggsjøen,  en kritthvit sandstrand som Eirik hadde lovprist på forhånd , var det ingen av oss som følte oss kallet til å ta et bad. Det var kaldt i lufta og  det var litt skuffende at ikke sola ville ta en liten titt frem der og da.

For øvrig var det laget til en leirplass ved Muggsjøen. I Nasjonalparken er det slik at en ikke får lov til å bruke skogen til bålbrenning, så da må en ta med medbragt ved hvis en vil ha bål.

 Vi så mye vakker natur underveis, og vi var innom en nydelig setervoll som eies av Statsskog . I en av disse  tømmerkoiene er det mulig å overnatte , men bare for en natt.

Det ble en lang dag for oss, og da været skiftet mellom vind og regn ble det bøyde nakker og mye regntøyskift. Vi var temmelig slitne da vi kom frem til Ljøsnavollen. Også nå kom vi til en oppvarmet stue. Våre to yngste i følget hadde gått i forveien og fyrt i ovnen. De vartet opp med varmt vaskevann til alle, passet på at vi fikk både varme og vask! Kjekt med slik sørvis!

Tilrettelagt for turgåere!
Tilrettelagt for turgåere! Foto: Wenke Greve

Ljøsnavollen  er en gammel seter i drift som har overnatting og servering av alt mulig hjemmelaget. De har er kyr og det melkes og lages fløte, smør og rømme. Maten ble servert  i ei stua på den gamle setra, hvor interiør og innhold på veggene  like gjerne kunne ha vært på et museum.  Vertinna Ingrid fortalte oss om nye og gamle dager, og om alle disse som nå  kommer hit for å sykle opp til fjelltoppen like ved, det var visst blitt flere og flere etter hvert av denne typen besøkende.

Frokosten tok sin tid neste dag, det var så mye vi skulle smake på . Foruten oss 11 var det  en annen gjest og han  skapte litt diskusjon da det viste seg at han syklet i fjellet, og hadde dagen i forveien vært på toppen av dette fjellet like ved . Nå skulle han videre samme vei som oss sammen med sykkelen sin og et kamera.

Nei og nei, så kjekt å kunne spørre han  mange slags spørsmål og å lufte våre meninger om denne type ferdsel i fjellet!  Da vi vandret videre den dagen var det litt rart å følge sykkelporene hans. Vi var 11 stykker som vandret og han var bare en. Jeg tror 11 syklister ville satt litt mer avtrykk etter seg enn det vi 11 vandrere gjorde.

Siste dagen tilbake til Langen gikk  gjennom en eventyrskog. I en nasjonalpark skal ingenting røres, så gamle trær som faller får ligge i fred. Det skaper en spesiell atmosfære og vi så mange trolske stammer og røtter som stakk opp og kunne ligne på dyr. Men vi så ingen levende dyr i det hele tatt, bare restene etter  elgen som tydeligvis   brukte sien til å legge igjen visittkortet sitt. Men vi vet at i denne skogen finnes både reinsdyr og moskus i tillegg til elgen, og en masse andre store og små fugler.

Femunden har også en egen fløtningshistorie. Siste tømmerslepet på Femunden gikk i 1973. Vi fikk se en såkalt ”Spellflåte” som nå lå på land. Den ble brukt under tømmerfløtingen for å trekke, eller dytte store mengder med tømmer. Like i nærheten var en av de mange tømmer-rennene som ble brukt til å sende tømmeret ned gjennom til neste sjø, og som i dag brukes av kanoer som har det moro med å følge disse rennene.

Det er så mye spennende natur og historie i disse traktene overalt, vi fikk høre mye av den meddelsomme  verten på Langen gård, og lysten til å gå i Carl von Linne`sin  vandrerute 1734, og å besøke de mange dyregravene i nærheten, måtte vike for en lang kjøretur hjem. Men det må bli neste gang, kanskje, så sant vi kan loves finvær og ikke snøbyger slik det lå an til å bli i dagene etter oss!