Turreferat fra tur Todalen til Innerdal

Flott utsikt mot Innerdal
Flott utsikt mot Innerdal Foto: Kåre Yttervik

Det hele startet hjemme hos hver enkelt turdeltaker hvor man meldte seg på og satt spent for å vite mer om denne middels vanskelige turen på ca. 7 timer fra den ene vakre dalen til en enda vakrere dal. Hvordan kom denne turen egentlig til å bli?

Referat av turen fra Todalen til Innerdalen 7.-8.august 2021

Det hele startet hjemme hos hver enkelt turdeltaker hvor man meldte seg på og satt spent for å vite mer om denne middels vanskelige turen på ca. 7 timer fra den ene vakre dalen til en enda vakrere dal. Hvordan kom denne turen egentlig til å bli?

Turistforeningens beskrivelser gir et lovende bilde på hva man kan forvente seg.

Spørsmål dukket opp. Hvordan blir været? Klarer vi å gå så langt? Blir det gnagsår på føttene eller på innsiden av lårene? Blir det vondt i knærne på nedoverturen? Har vi tenkt på å ta med nok energi? Hva spiser man egentlig på en sånn tur, og får vi plass i sekken til alt vi skulle ha med? Stort sett bekymrende tanker og forestillinger om alt som kan skje med brukket bein, utmattelse, hjerteinfarkt som fører til helikopterhenting midt på fjellet.

Så de litt mer positive tankene; enn om vi får fint vær hele turen og alt går superfint med alle og det ble historiens vakreste drømmetur? Vi har hørt mye fint om Innerdalen og Todalen også. Innerdalen har blitt omtalt som den vakreste dalen i Norges land.
Det var bare å begynne å glede seg.

Stort spenn i turgjengen

En turglad gjeng møtte opp på DNT Todalshytta. Det kom flest sprekiser fra Møre og Romsdal og Trøndelag. Vi hadde et aldersspenn fra 11 år til slutten av 50-årene. En gjeng på 10 i tillegg til to sporty hunder ble møtt av turleder Kåre, som hadde med seg staver og innebygd motivasjon. Noen av oss visste av Kåre fra før, ellers ble man kjent med han og skjønte at her var det en solid hærfører med tørr god humor.

Sekkene på og marsj avsted. Vi hadde varmt vær og lite vind denne lørdagen, så det var kjekt med shorts og kortermet. Vi startet tidlig med stigning langs Melavegen og fikk lykke til på ferden-hilsninger fra en del kyr som fulgte etter oss fra et jorde. Så bar det oppover lia på tråkket sti med god vegetasjon rundt. Nokså bratt. Kåre kalte denne bakken for “motbakken”. I og for seg beskrivende nok.

Klesplaggene haglet ettersom pulsen steg. Et par av oss hadde pakket litt tunge sekker, så på vei oppover tilbød den sprekeste skaren å bære en sekk i tillegg til sin egen, for så å fordele sekkenes innhold på flere. Dette hjalp på motivasjonen for å komme seg høyere i terrenget. Vi fikk se de lekreste sopper i både sølv og i gull.

Vi hadde en liten rast på noen benker ved en liten hytte oppi lia, stedet kalles Bruna.

Deilig vær

Godt å puste på og hive inn litt energi. Vannflaskene ble fylt opp med vitaminrikt bekkevann fra nettopp Bruna. Trivelig å få småsnakket litt med de andre turdeltakerne som man skulle henge med hele helgen. Sammen suste vi videre over mer myraktig terreng, men fortsatt noe sti. Det var en nydelig bekk/elv denne Bruna som vi fikk se flere ganger. Og turen bar videre over Åsan og Raudåa.

Flere i gjengen småsnasket på blåbær (også hundene). Frisk natur og deilig luft.

Terrenget rettet seg litt ut, det vil si at nå var det bare lett stigning retning sørøst. Da fikk man hentet litt piff og vandret gjennom det flotte åpne partiet på Snekkardalshalsen. Der ble det en litt lengre pause der man kunne nyte medbrakt niste. Vi benyttet anledningen til å smøre på mer solkrem.

Værgudene hadde smurt godt på og utsikten fra Snekkardalshalsen var upåklagelig. Vi var omkranset av Trollheimens topper, den ene frekkere enn den andre, blant annet Snota og Trolla.

På vei gjennom skogen
På vei gjennom skogen Foto: Kåre Yttervik

Det ble litt fotografering på denne turen for å si det sånn. Påfølgende ble vi ikke lei oss over utsikten rundt Snøfjellets nedre nordøstlige rygg på vei mot midtryggen og iretning Bjøråskaret. Vi krosset en liten elv og turfølget har nå begynt å gå litt i uliketropper. Den ledende troppen vurderte topptur på Snøfjellet (1579m) og tok et glefsav et forsprang. Tropp to, tre og baktroppen gikk i rykk og napp og hilste på og ventet litt innimellom. Det begynner å kjennes at man går en lang tur.

Turleder Kåre og fortsatt positive folk i turfølget smiler og motiverer og sammen skulle vi klare det. Kåre passer baktroppen. Vi nyter synet av Bjøråvatnet opp mot stupbratte Snøfjellet og går parallelt med den langstrakte ryggen av Skjerdingsfjellet et stykke. Neste rast legger Ludo (Jack Russel Terrier) seg til å sove etter å ha dratt sin eier for å lede troppen mest mulig hele veien. Eieren trenger en klapp på skulderen og Ludo kvikner til. Foran oss nå er siste stigning opp til toppen av Bjøråskaret (1171m).

Mye stigning

Vi har vært ute i over 5 timer og flere av oss aldri gått så mye stigning før, og vi biter tennene sammen og klatrer og durer oppover steinparadiset. Hundene blir overrasket av en snøflekk og får julestemning og ruller og hopper. Barna kaster snøball. Vi når toppen. På med vindjakkene, her blåser det. Storslått panoramautsikt over Innerdalen. Alt slitet blir glemt i noen minutter slik at vi kan nyte det vi ser. Innerdalstårnet. Skarfjellet og Trolla. Sandvikhaugen. Bare for å nevne noen høydare. Vi ser også dalen der nede. Selveste Innerdalen. Gud, så bratt det var ned der. Hele gjengen er samlet for siste gang før vi deler oss naturlig litt opp etter fart og spenning. Det ble dessverre ingen topptur for damene, og det var kanskje likeså greit siden det det var dagsferske steinras på vei opp til Snøfjellet.

Nedoverturen fra Bjøråskaret til Innerdalen bydde på utfordringer i forhold til føtter, knær, balanse, tålmodighet, energinivå, motivasjon og det var nødvendig å bruke armene også. Kåre holdt tritt med baktroppen som begynte å bli nokså kaputt. Det var med svette, tårer og dårlig humor at vi kom oss ned, og en og annen hysterisk oppgitt latter. Vi hadde det i oss, vi kom til å klare det, men humøret begynte å dale.

“Ut på tur - aldri sur”. Er vel ikke lov å bli sur? Så vi prøvde å ta oss sammen. Det er vel ingen som har tvunget oss til å delta? Kåre fikk gjennomgå litt sarkasme på nedturen, men mannen er utrolig, hele tiden holdt han humøret oppe og var positiv. For en mann. Stakkars mann. Vi brukte gode timer på å komme oss ned. Hundene fikk hjelp siden de var så små. Lille Alida (Klein Spitz) var utrolig som Ludo, full av energi og hun viste ingen tegn til å være sliten. Barna klaget så og si ingenting hele turen. Forferdelig fin utsikt nedover bakkene, fine fjell, snøpartier, vann, elver og bekker, grønt i grønt med sommerens beste løvskog og gress.

Full jubel

Minnene lever for alltid om alt det fine vi så. Vel nede ble det full jubel. Reunion med hele gjengen og flottens middag på Innerdalshytta. Mørbanket, men glad. For en trivelig gjeng. Samtalene gikk ettersom maten glei inn med direkte syn mot det praktfulle Innerdalstårnet. Erfarne turfolk i gruppa ville ha karakterisert turen som krevende heller enn middels. Noen av oss sa svært krevende. Men en ung mann vi møtte på veien ned hadde løpt og gått samme veien som oss (som vi brukte 8-9 timer på) og hadde i tillegg vært oppe på Innerdalstårnet og var godt på vei tilbake opp mot

Bjøråskaret uten å virke sliten i det hele tatt og omtrent uten mat og drikke. Så for han hadde dette vært en oppvarmingstur av graden lett.

Det ble fin stemning ved inngangspartiet på Gammelhytta etterpå, der vi skulle sove for natten. En opplevelse i seg selv å sove på Gammelhytta, så artig og spennende, og de fleste sovnet godt denne natten. Både damene, mennene, hundene og ungene.

Neste dag var det tidlig opp og vi skulle gå tilbake til Todalen over Snekkardalen. Det var i løpet av morgenen meldt tordenvær så turen ble avlyst og sjåførene våre ble fraktet til Todalen for å hente bilene. Det var ulik stemning i forhold til at turen ble avlyst. Noen ble litt skuffet og andre jublet. Senere viste det seg at været ble kanonbra likevel, synd, men sånn er det.

Det var nok de eldste som var mest fjellvant og som scoret best på utholdenhet og styrke. Imponerende friske turfolk. Ellers er det imponerende i seg selv at vi alle klarte det uansett turform. Det frister til gjentakelse. Vi lærte mye om oss selv og fikk utfordret oss, og det er så utrolig bra. Det takker vi for. Alt i alt var det en fabelaktig tur.

Tusen takk til hele turfølget og til Kåre og DNT! For en opplevelse!

Vel fremme ved Innerdalshytta
Vel fremme ved Innerdalshytta Foto: Kåre Yttervik

Skrevet av Roar Halten 24. august 2021