Fellestur til Knubben

Øyvind Svanemsli oppe på Jørgenvågsalen, omtrent midtveis mellom Jurtind og Knubben.
Øyvind Svanemsli oppe på Jørgenvågsalen, omtrent midtveis mellom Jurtind og Knubben. Foto: Steinar Brunsvik

Fellestur langs ny løype til Knubben 

Knubben virker mer ruvende og mektig enn både navnet og høyden tilsier når vi står nede ved Nonshaugvatnet og skuer opp på taggene ovenfor oss.   

På årets fellestur nummer 41 i regi av KNT skulle vi ikke høyere enn 680 meter over havet, men når fjellet formelig balanserer på kanten av storhavet blir det storslått likevel. 

Jeg har tidligere gått opp til Knubben fra «potetbygda». Men turleder Steinar Tømmervåg tok oss med en annen vei til topps. For alle deltakerne var det første gang vi gikk denne løypa. 

Knubben via Nonshaugvatnet. Det vil si start ved Barskaret, skogsvei innover Gullsteindalen, men ikke inn til KNT-hytta Gullsteinvollen. Etter å ha forlatt skogsveien, begynte en vandring i høstfarget skog. Da passer det utslitte uttrykket «veien er målet» godt. Man måtte bare gå og nyte de fargerike omgivelsene. 

Vi hadde håpet at også naturens egen spotlight skulle gi oss lys og varme, men sola holdt borte helt til turen var ferdig. Men likevel bedre værforhold enn i fjor, da måtte tilsvarende tur avlyses på grunn av mye regn. 

Vi hadde følge med Håvard Johansens flerkulturelle gruppe opp til Nonshaugvatnet. De tok da veien videre til KNT-hytta. En av fellestur-deltakerne måtte også avbryte turen her på grunn av ryggsmerter og sluttet seg til Johansens gruppe. 

En bratt og forholdsvis smal åsrygg ble forsert opp til selve Jørgenvågsalen, da var vi omtrent midt mellom Jurtind i sør og Knubben i nord. Det var kald vind på vei nordover, og de som hadde med hansker i sekken, fikk god bruk for dem. Bak oss la skyene seg rundt Jurtind. 

Luftig på kanten

Den siste biten opp til Knubben kan føles luftig dersom man går frampå kanten, men egentlig helt greit selv for oss med en viss porsjon høydeskrekk. Men utsikten er praktfull, selv på en grå dag med skyer som kom og gikk. 

Høydemetrene opp hadde kommet slakt og gradvis. Nå fikk vi nesten på en gang på vei ned mot Vettalivatnet. Stien langs vatnet er tydeligvis mye brukt. Her er det mye bløtt og gjørmete, og noen klopper hadde absolutt vært på sin plass. 

Tustna og Aure kommune har jo en perlerekke med sine «Tustna-stabber», og her kunne man tilrettelagt det litt bedre for alle som vil oppleve fjellene i tidligere Tustna kommune, og ikke minst Jørgenvågsalen som antagelig er den best besøkte. 

Med på turen eller deler av turen: Øyvind Svanemsli, May Kristin Dolen og Rosangela Kalvøy, Svein Ranheim, Halvar Larsen, Håvard Johansen, Chanpen Ngamprom, Bente Kristin Aae, Inger Kjønhaug, Mari K. Jensen, Grethe Bakken Sørensen,  Steinar Brunsvik, Rolf Norman Sørensen og turleder Steinar Tømmervåg. Sistnevnte debuterte som turleder, og var både flink og omtenksom. Eldstemann på turen på 75 år måtte ta noen pauser i de bratteste partiene, og da ble det diskusjon om hva vi skulle gjøre. Vi ble fort enige, var det fellestur, så var det fellestur. Vi skulle starte og avslutte turen sammen.  

Dette er en tur som godt kan gjentas neste år. 

Referent: Steinar Brunsvik 




Skrevet av Roar Halten 22. september 2020