Vangshaugen med små barn

Av Hans Schaefer

En artikkel som beskriver aktiviteter og turer på og fra Vangshaugen.

Innhold:

I seks år har vi nå vært på Vangshaugen i 10 til 14 dager i juli måned. Våre tre barn er Eirik, 12 år, Tori, 10 år og Harald, 7 år. Resultatet av våre fjellopphold er at den største trusselen vi kan komme med overfor våre barn er å ikke reise til Vangshaugen neste sommer...

Hvordan kan det være slik?

Vi har alltid tatt oss en uke eller to i fjellet med barna. Det har alltid vært på betjente turisthytter. Etter et år med jobb og husarbeid er det godt å slippe å stå ansvarlig for matlaging og oppvask. Vi har vært mange plasser, men ingen har vært så ideell som Vangshaugen.

Det hele startet med at en venn sa til oss: "Kjenner dere Vangshaugen?  Det er Norges fineste Turisthytte!" Dette siste var jo drøyt sagt, når en skal konkurrere med plasser som Reindalsseter, Vakkerstøylen, Sotaseter, Gjevilvasshytta etc. Men vi ga det et forsøk.

Det eneste vi hadde av informasjon var nevnte venn og et topografisk kart. Ellers så vi at det var bilveg til hytta, en fordel når en har med små barn, at det fantes et vann foran døren, skog, og masse topper og daler som så ut til å kunne gå an med de små. Så vi booket plass på Hurtigruten til Molde, pakket unger og bil, og dro av sted.

Denne reisen var et eventyr. De små hadde aldri sett ei så stor "ferje" før, og at vi kunne sove der! Vel, i Molde øsregnet det, og det fortsatte hele veien opp. Men hytta var jo et syn! Den er virkelig en av de flotteste i Norge! Betjeningen spurte om vi ville ha stabburet. Det skulle riktignok være litt kaldt og ligge litt isolert til, og litt lite til en så stor familie, men vi kunne liksom være for oss selv... Vi så på saken, og barna var begeistret. Og hvis ikke vi hadde bodd i stabburet fra den dagen, vet jeg ikke om barna hadde likt hytta så godt. Men det var altså full klaff. Siden har vi hatt lange diskusjoner om hvem som skulle få hvilken seng neste gang vi kommer dit. De øvre køyene er mest populære. Nå, seks år senere, står slagsmålet om å ligge på hemsen.

Neste morgen våknet vi til snø på bakken. Vi begynte å bli litt urolige for hva det skulle bli av sommerferien vår. Men det kom seg da etterhvert.

Hvordan kan en så bli på Vangshaugen i to uker uten å kjede seg?

Svaret ligger i to ting: Det ene er turene som en kan gå, det andre er betjeningen.

For å starte med det siste. Vi har opplevd Marie Jordal, og han Erling, Wenche i år, og alle de andre som kom innom for noen dager eller en helg. Og bestyreren er jo ikke den eneste. De to store var etterhvert mer på kjøkkenet enn med oss foreldre. De ble rett og slett adoptert! Særlig for Eirik var det en opplevelse å kunne bli sammen med de voksne og få ros for sitt arbeid.

Vi får håpe de også gjorde litt nytte for seg, for hytta er ikke akkurat lettdrevet. Men vi så at gutten bar ved, og begge to tørket kopper og gjorde litt av hvert. Alle disse sakene som gjerne krever en del overtalelser hjemme. Men de som jobber der er altså umåtelig trivelige folk, uansett hvem det var disse seks årene, og skuffelsen er stor hvert år når noen av de gamle ikke er der. Men så blir de fort venner med de som er nye.

Så er det turene. De har vi delt inn etter godværsturer, dårligværsturer og vindturer. Prinsippet er å gå ut hver dag, uansett vær. Det finnes tross alt regntøy og anorakker.
Men så velger en altså turmål.

Åmotan:
Dette er en typisk dårligværs- eller vindtur. Her nede blåser det lite, og turen er kort. Dørstokkmila er også litt kortere, da det starter nedoverbakke. Vi har vært mange ganger der nede. Fra Jenstad er det kort vei ned. Første gang gikk vi bare ned og opp igjen. De to minste var da 2 og 4 år. Så ble det en tradisjon å gå ned fra Jenstad, og opp til Lundli, og så rundt Lindalsfossen og ned mot Jenstad igjen. Det ble jukset litt, i og med at jeg gikk i forveien og hentet bilen opp et stykke fra Jenstad de første åra. Nå da alle er selvgående går vi ned fra Sveen gård og hele runden. Nede ved Åmotan er det en fin rasteplass som noen har satt opp benker og bord på, og en hytte av kvister. Her leker barna i timevis, hvis de får lov. Bål brenner vi også. Med bjørkenever får en fart på et bål selv i det mest håpløse regnværet. Du verden så det varmer!
Den gamle kverna ved Lindalsfossen er et annet fint sted å raste. Vann er jo alltid fascinerende. Den bratteste nedgangen, rett ned fra Sveen gård har tau til sikring på det bratteste partiet. Vi hadde med to 5 meters slynger og sikret de to minste med klemknute. Så kunne de labbe trøstig i vei, hver skyvende på sin knute. Minsten sklei ned på buksa nesten hele veien og lekte "snøplog". Hengebroene hadde også en utrolig tiltrekningskraft, med nervøse foreldre ved siden av. På tilbakeveien fra Åmotan blir det alltid blomsterplukking til middagsbordet på Vangshaugen.

Grøvudalen:
Også denne turen er egnet i all slags vær. Her er det masse valgmuligheter. Som kjent er det betjening på Gammelsetra der de lager ost, smør og rømme. En dagstur opp og ned går fint an. Men med tre små som gjerne vil leke underveis blir det litt stress å nå helt opp. Her skal en skynde seg avgårde! Så for å oppleve seteren valgte vi ofte en todagerstur. Hva kan en så gjøre her i dalen? La oss gå opp på vestsiden. Det starter med broen over Grøvu. Her er det første stopp, og vi må undersøke om pinner kastet i vannet på oversiden av broen kommer ut igjen på nedsiden. Størstemannen finner de største pinnene han kan, hele avhogde bjørketrær, og følger dem med øynene så lenge de er synlig i strykene lenger ned. Så bærer det oppover bakke. Ypperlig egnet til å holde mamma i hånden. Og ingen unnskyldning fordi veien er brei nok. Men vi ser gjerne maurtuer og frosker. Og sau. Alt dette fører til at mamma snart får ledige hender. Så passerer vi Muraseter, og dermed blir det flatt. Her starter vi å samle bjørkenever. En må jo ha noe for å fyre opp bålet. Litt lenger inne ved et elvekne finner vi broen over Grøvu og går over til østsiden. (En kan også følge stien videre på vestsiden, men den går for det meste i skogen, uten den store utsikten.) Her ved elvekneet, ca. 200 meter nedover på østsiden, er en fin liten sandstrand hvor mange har hatt bål før. Passende fin avstand for småbarnstur. 2 kilometer opp på vestsiden, og to kilometer ned traktorveien på østsiden om kvelden. Resten av dagen er lek på sandstrand, med bål, og med å kaste stein i vannet. Når barna gror til blir det flere muligheter lenger inn i dalen. En kilometer lenger inne ser en rester etter gruver. Så enda en kilometer lenger oppe, etter noen nydelige steder med dypt og klart vann kommer igjen et "sandsted". Sanddyner med gras på på den ene siden, og sand på nordsiden. Ypperlig lekeplass. Vanligvis finner en også sau her.
Så har vi selve Gammelsetra. Her har vi ikke greid å få barna lenger (bortsett fra minsten som ikke vil la foreldrene dra vekk alene). Seterdriften er altfor interessant å se på. Så vi foreldre dro alene med minsten til jettegrytene, og lenger opp i dalen.
Også her er det et nydelig stabbur å overnatte i på Grøvudalshytta.  Barna finner fram selvbetjeningsmaten, mens vi foreldre tar jobben. Men de små hjelper jo litt til. Ser ut til at de har lært noe på Vangshaugen.

Middagshjellen og Reppdalen:
Også dette er en dårligværstur. En fin sti følges opp i retning Loennechenbu. Med barn kommer en ikke så langt, men det rekker til over skoggrensen. Vi passerer nydelige store furutrær, og bekkefar der en kan bygge demninger, og havner på et sted over skoggrensen der vi kan ha bål. På Middagshjellen var det tjærebrenning en gang. Også dette interessant å sjå. Utgangspunktet her er at en tar bil til Middagshjellen.

Gammelsetera og Lindalen:
En tur for dager med sterk sønnavind eller nordavind. Når det blåser slik at en ikke vil gå Grøvudalen eller Reppdalen, er det fint her. Ingen problem å gå til Gammelsetera  fra bommen. En nydelig hytte som det lønner seg å se på. Videre inne i dalen er det flatt, mange steder med sand der barna kan leke. Er det varmt, går det også an å bade. Vi var der en kald dag og rastet ved elva i en vindstille grop. Plutselig fløt minstemannen ute i elva. Her var det godt å ha klesskift. - Det er forresten noe vi etterhvert har lært: Til barna har vi alltid med anorakker, selv om det er fint vær, og til minstemannen alltid bukseskift. Så slipper vi å passe sånn på ved hver myrkulp.

Turen til Alfheim:
Det er jo ikke langt dit, bare to kilometer langs bilveien, og tilbake to kilometer sti. Men det kan ta sin dag. Alfheim er jo også en perle. Litt lenger borte enn Alfheim, i elvedeltaet, kan en ha bål. Skogsturen på vestsiden av vannet byr også på mange overraskelser. I år måtte vi vade Svødu, fordi broen var i stykker. Vi har vært på Alfheim mange ganger, både i dårlig og godt vær. Ved skikkelig varmt vær er det fint å få en båt eller kano fra Vangshaugen og dra langs vannet. Barna liker disse "sjørøvertoktene". Så kviledagen er gjerne en slik båttur. Og vannet får badetemperatur. Det skal ikke mer til enn en eller to varme dager, så kan en bade ved Vangshaugen!

Geitådalen:
Her er det fire kilometer opp til Hafsåsseter. En fin dal, med nydelig furu urskog i starten, og ellers temmelig uberørt. En eller annen har dog hogd trær langs stien i akkurat en traktors bredde. Vi håper det ikke blir traktorvei her. Det vil ødelegge fotturen. Under storfuruene fant vi rester etter uglemåltider. Lenger oppe en forfallen seter. Mye å se. Og hele tiden den brusende elva nedenunder. Denne turen kan også fint kombineres med voksne utskeielser. En voksen går med barna opp dalen. Den andre går fra Vangshaugen mot Råstu, og finner så en rute tvers gjennom terrenget ned til Hafsåsseter. Hvis en ikke er redd for å gå utenom merkede løyper, og ikke redd for litt bratt urskog og løse steinurer, er dette en nydelig rute. En kan til og med gå over Svøduhø om en vil. Så har en en lang pause sammen på Hafsåsseter, hvoretter en bytter rollene mht. barna og den andre voksne returnerer over fjellet til Vangshaugen. Geitådalen er ypperlig hvis det blåser, spesielt med nordavind.

Så må vi ha noen finværsturer på toppene omkring da. De finnes også.

Hælfjellet:
En ganske kort tur fra bilveien. En tar bil til slutten på asfaltveien, parkerer der, og følger en sti inn i skogen. Hvis det ikke er riktig sti, er ikke skogen verre enn at en kan gå i omtrentlig retning inntil en finner riktig rute. Lenger oppe over skoggrensen gir det seg selv hvor en må gå. Fin utsikt ned i Åmotan og over alle daler. På toppen har vi flate steiner som inviterer til byggeaktivitet. Enkelte snøfelt tidlig på sommeren kan en bruke til å skli på (dersom en har med regnbukser).

Svøduhø:
 En går opp langs ruten til Råstu - Rauberghytta fra Vangsetra. Det er en god del stigning, og lite utsikt. Det blir lett krise her. I år var det mye snø, så det hjalp litt med snøfelt som ungene kunne skli på. Vi følger stien til terrenget flater ut, så krysser vi elva på et snøfelt. Nye muligheter for glissager og snøballkamp. Lang pause i solen. Så opp mot Svøduhø tvers gjennom terrenget. Minsten fant ut at det brant på toppen (det kan se slik ut når skyene driver) og at han måtte slukke, så det gikk unna... Fra toppen ser vi rett ned til hytta, og vi ser de stedene i vannet der det er grunt. Dette ga opphav til en oppdagelsesreise med båt samme kvelden, for å finne igjen stedene. Ned mot Svødu, der den fosser ned. Her har vi flere snøfelt å krysse. Barna kan skli. Myrene inviterer også til fort løping nedoverbakke, så her går det unna! Dessverre er noen snøfelt oppe i skaret litt bratte, så her gjelder det å være forsiktig så ikke noen sklir ned i elva. Forresten hvis en følger Svøu opp til første vannet, finnes noen fantastiske lekeplasser i elva, med skiferstein, og på andre siden av elva. Dype huller, til og med et reinsdyrskjelett. En labyrint av stein.

Mardølhø:
Det høyeste vi har gått til, til nå. 700 meter opp fra Vangshaugen, eller 600 hvis en velger topp 1319. Minsten gikk selv hele veien når han var fire år! Det var litt vrient å finne den riktige stien mellom alle hyttene, men vi fant den til slutt ved den ytterste og øverste hytta i fjellsiden. Nedover brydde vi oss ikke om å finne stien lenger ned, vi bare gikk rett ned myrene og fulgte senere noen traktorspor. Mest fantastisk på denne turen er toppen. Her er det reinsdyrmose og byggestein, og barna bygde hytte. Det var ikke lett å bryte opp på vei ned. Vi brukte fire timer opp og nesten to ned. Eldstemannen hadde tenkt seg en snarvei gjennom myra, men gikk seg såpass fast at han måtte grave etter skoene. Han løp så rett ut i vannet, med klær på, for å vaske seg. Utsikten er også nydelig. En ser helt til Snøhetta, og mange bratte snødekte fjellsider hele veien. På sikt kan det være fint å prøve å gå ned til Gjøra, men da må de to minste bli litt raskere til beins først. Vi har også gått over alle toppene og så ned til Stortæla. Fin utsiktstur.

Fjellet på vei til Fale:
Også her kan vi gå opp. Det er noen nydelige småvann oppe i høyden, og en kan gå fram til stupet mot Sunndalen og se ned. Et lett terreng å gå, men myret. Vi tok bilen inn til slutten av bomveien.

Råstu:
I år var til og med minsten med. Det ble en 8 timers tur med lang pause på toppen. Den store attraksjonen er vraket av et tysk krigsfly fra annen verdenskrig. Her ble det analysert og tenkt og undersøkt. Ikke måte på motivasjon og spørsmål. For oss voksne er det utsikten som teller. En lett tur, lettgått terreng for vestlendinger, om en da ser bort fra at det er 900 meter opp og med. Nedover gikk vi utenom stien rett ned snøbakkene til Langatjern og så Svødudalen. Ingen problem i litt fint vær.

Vel, dette var noen av turene vi gikk. En regnværsdag ble det Elverhøy. I verste fall kan en jo bli på Vangshaugen og spille spill og lese bøker. Rundt hytta var det minst tre fuglereir i år, og barna fulgte med på hva som skjedde der.

Vel, hvorfor kommer vi igjen år etter år? Barna liker stedet. Og vi finner at det er massevis av turmuligheter. Betjeningen er meget koselig, og det er såpass lite folk at det ikke blir stress. Været er også forbausende bra. Det kan blåse kaldt en del, men i forhold til fæle værmeldinger er det meget lite regn. Og i moreneterrenget her tørker det fort opp igjen. Sommeren 93 var det særdeles dårlig vær mens vi var der. Kaldt og nedbør overalt. men på Vangshaugen var det bare kald vind. Den eneste feilen er at Vangshaugen ligger så langt fra Bergen. (Men hadde det vært nærmere, så hadde vel været vært verre).

Fra hytte til hytte.

I år gikk vi fra hytte til hytte, Kongsvoll til Vangshaugen. Da hadde hvert barn med seg ett sett med klær som til en vanlig vinterregnværsdag, og et skift til, pluss ekstra sokker. Det holdt fint. I oppholdsvær kom av og til anorakken på, i regnbygene regntøy. Som mat brukte vi rosiner og brødskiver underveis, og solbærtoddypulver som ekstrapremie på halvveien. En varm termos var god å ha også. Vi regner naturligvis god tid til turene. På de lange turene gikk jeg så fort som mulig i starten, med bare små pauser, for å gi barna en følelse at turen ikke kom til å bli så lang. Minsten får av og til en tur på ryggen til pappa når det røyner på. 200 meter er nok. Pausene er avhengige av været. Er det varmt og godt, så har vi lange pauser. Og naturligvis er det pauser der det er noe å se (moskus, reinsdyr, ryper, steiner, bekker). Er det kaldt, blir pausene korte. På selvbetjeningshyttene er det ungene som bestemmer menyen, og de slåss om hvem som får banke boksene flate.

Fra Åmotdalshytta til Grøvudalshytta gikk vi på 12 timer. Og ungene var stolte av sin prestasjon. Masse pauser ble det underveis, for å se på rare steiner, vann, ryper, for å klatre, og naturligvis for å spise. Motsatt vei hadde det nok ikke gått, men fordelen med denne turen var at det gikk nedover på slutten, og at de kjente Grøvudalseter og hadde noe å se fram til. Etterhvert ble det flere korte stopp. Og merkelig er det: jo verre terrenget er, jo fortere går det. Det verste er det lettgåtte terrenget. Da er det kjedelig.

Når det gjelder oppakning, så bar 12 åringen alt sitt utstyr selv, pluss en ekstra sovepose. Jenta på 10 bar sine klær, og Pappa bar alt annet. Og neste år blir det mer tur.

Nå noen råd om hvordan en må kle og utstyre de små.

Når den minste var helt liten, hadde vi en bæreanordning der vi festet en barnebag på tvers på en pakkrammesekk. Det går å gjøre med litt pakkremmer eller tau. Så kunne den minste sove mens vi gikk. Dette er mer behagelig for dem enn å sitte i bæremeis. Meisen ble naturligvis også brukt, fra ett års alderen av. Men nå går de selv, og da er det klær det kommer an på. I bra vær og på tørre stier er det joggesko, men for det meste går de i gummistøvler. Det er de vant med, og da behøver de ikke passe seg når det er vått. Er det varmt vær, er ikke klær noe problem. I kaldt vær er det fint med kjeledress med oljeflak i baken og på knærne. Til de minste kan en gjerne ha med et skift ekstra. Våte blir de jo alltid. Regntøy har vi ikke hatt så mye bruk for på Vangshaugen, men her i Bergensområdet blir det mye bruk for det. Det er viktig at de minste har tørre klær på kroppen, så dersom en har med seg skift, blir det litt å bære på for de voksne. Lue har vi med på kalde dager, og votter var gode å ha til turer over 1000 meters høyde i dårlig vær. Ekstra sokker har vi alltid med. Vi bruker de samme klær som hjemme om vinteren.