Vangshaugen -
                             fra jaktslott til turisthytte

Det var en engelsk lord som satte standarden på flere turisthytter i Sunndalsfjellene på slutten av 1800-tallet. Vangshaugen er en av dem.

 Tekst og foto: Per Roger Lauritzen.
     Artikkel stått i Fjell og Vidde

En eventyrlig historie ligger gjemt i veggene på Vangshaugen turisthytte i Sunndalen på Nordmøre. Det tidligere jaktslottet troner på en haug ved bredden av Storvatnet. Den staselige bygningen med utbygg, altaner og gedigne vinduer signaliserer en historie om fordums makt, og en byggherre som neppe trengte å bekymre seg for hva ting kostet.

Byggherren het Ethelbert Lort- Phillips. Han var født i 1857, var engelskmann  og bodde i byen Dartmouth, hvor han også en periode var borgermester. Den fremgangsrike forretningsmannen ble etter hvert svært velstående. At han giftet seg adelig var sikkert heller ingen ulempe for karrieren. Hobbyen ferskvannsfiske betydde også mye for ham, og en stund var han viseformann i ærverdige «Salmon and Trout Association» i London. 

Mens adelen ofte tilbrakte sine sommerferier på kontinentet, var det ikke uvanlig at den mer velstående del av borgerskapet la ferien til Norge, spesielt Vestlandet. Det gikk båtrute mellom Newcastle og Bergen, og på slutten av 1800-tallet ble det bygget en rekke flotte hoteller i vestlandsfjordene for å huse fiske- og naturhungrige engelskmenn.

Et slott her, et slott der

Da Lort-Phillips i 1900 kom til Todalen på Nordmøre for å fiske, var det ikke noe hotell å ta inn i. For å ha tilfredsstillende innkvartering i sommermånedene, bestemte han seg derfor raskt til å bygge et eget. Fruen tegnet hvordan hun ville ha det, og til sommersesongen 1901 hadde lokale snekkere ført opp et praktstykke av en tømmervilla, ikke ulik Vangshaugen. Villaen skilte seg drastisk ut fra eksisterende byggeskikk i området, men passet Lort-Phillips behov fortrinnlig: Her kunne han huse følget av tjenere og gjester på en standsmessig måte.

Men hva med Vangshaugen? Jo da, den godeste Lort-Phillips var ikke bare fisker, men også jeger. Han jaktet i Grødalen og hadde selvfølgelig behov for et passende krypinn der. Lokale håndverkere ble satt i sving, og i 1905 sto Vangshaugen ferdig, enda flottere enn den i Todalen. Lort – Phillips brukte villaene flittig i mange somre, men på 1930-tallet solgte han begge to til Kristiansund og Nordmøre Turistforening (KNT) for en billig penge. Foreningen har siden drevet Todalshytta og Vangshaugen som betjente turisthytter.

Eventyrlig interiør

Innvendig er Vangshaugen som et eventyr, med gammelt, særpreget interiør fra begynnelsen av forrige århundre. Et spesielt flott porselen stammer fra engelske Barbara Arbuthnott. Hun bygde en lignende villa, Alfheim, et  par kilometer lenger inne i dalen allerede i 1880-årene og anla den først kjøreveien inn dalen. Hun hadde stor formue og var medeier i en porselensfabrikk. Men fabrikken gikk konkurs, og Lort-Phillips kjøpte Alfheim. I 1937 solgte han også denne til KNT for en beskjeden sum. Foreningen satt med begge de små slottene i noen år, men solgte så Alfheim videre til Sunndal Historielag i 1971. Mye av interiøret og gjenstandene fra Alfheim havnet da på Vangshaugen.

Den britiske ladyen har satt varige spor etter seg i Sunndalen.  Hun tilhørte en adelig familie og giftet seg innen sin stand. Hun og mannen kom til Norge for å fiske laks i Driva, likte seg godt og bygde eget hus på Elverhøi. Ekteskapet endte med skilsmisse, og Barbara Arbuthnott ble boende på Elverhøi sammen med en sønn fra et tidligere ekteskap. Han døde ung i 1868, og moren ville senere ikke reise fra Sunndalen. Barbara Arbuthnott og Elverhøi ble kjent for stor selskapelighet. Den britiske adelsdamen ble også en dyktig norsk bondekone. Fra Storbritannia importerte hun griser som avlsdyr, solgte og ga bort griser i hele dalen. Hun skrev en bok om hønseavl og kjøpte korn utenfra når det var uår i bygda. For i blant å kunne nyte naturen i ensomhet, reiste hun til Alfheim.

Men eventyret tok altså en brå slutt. Hennes bank i Glasgow gikk over ende, og hun ble sittende i for stor gjeld. Alfheim, Elverhøi og hennes verdifulle eiendeler ble solgt på auksjon og hun selv flyttet til Einbu i Grøa. Der døde hun i 1904, fattig, men ikke glemt. Det fortelles at store skarer av bygdefolket fulgte henne til graven, men ingen av hennes slekt fra den britiske adel og «høye» venner. Minnet om henne lever videre både på Vangshaugen og i Alfheim.

Nye tider

Det er ikke er lett å drive moderne turisthytte i et jaktslott fra tidlig på 1900-tallet. Fra midt på 70-tallet har KNT gjort mye med Vangshaugen for å modernisere anlegget. Den gamle hovedbygningen er stort sett uendret, mens sovebrakka fra like etter krigen er revet, og erstattet med Nerstua, med over 50 senger. Den blir også brukt som selvbetjent leirskole av bl. a. ungdomsskolen i Sunndal. Dessuten har det kommet flere andre mindre bygninger i tillegg. I 2001 ble Storstua ferdig, dette er nettopp en storstue med langbord med plass til mange mennesker, og en diger peis. 

Det aller meste av KNTs arbeid er utført på dugnad. 

Gode turmuligheter

Her i Dovrefjells utkant er det mange spennende turmuligheter, enten man vil opp på topper eller vandre i frodige dalsider. Selve Grødalen bør utforskes nærmere. Det ikke lange veien inn til Alfheim. Ta turen inn hvis du først er i dalen.

At to elver møtes  er vanlig. At tre elver møtes i et planfritt kryss er en sjeldenhet. Når de attpåtil  gjør det med slik fynd og klem som i Grøvudalen, like ved Vangshaugen, er det et spektakulært syn. Stedet heter Åmotan, og vil du se det i fugleperspektiv skal du ta turen opp langs veien mot Grødalen. Det er et fantastisk skue der skummende vannmasser fra tre elver tordner sammen for å renne videre mot Sunndalen.

Vangshaugen er et glimrende utgangspunkt for turer fra hytte til hytte. Du kan for eksempel gå via Rauberghytta og Grøvudalshytta til Gammelsetra og tilbake til Vangshaugen. Gammelsetra er nettopp hva navnet sier. Hytta er totalt forskjellig fra Vangshaugen, men restaurert på en forbilledlig måte og en stor opplevelse, den også!