Ved utgangen av Fjellenes år og tidenes nordmørssommer

Bilder:

Ved utgangen av Fjellenes år og tidenes nordmørssommer

Ville Vakre Vinnubreen

Tekst og bilder: Per Helge Malvik

”Dagstur på isbre på Nordmøre! …..Etter fleres utsagn er dette kanskje den flotteste fjellturen de har vært med på.” Slik stod det å lese i KNTs fellesturprogram for 2002 da det dumpet ned i postkassa like før jul i fjor. Jeg visste at dette var en populær tur, og hadde egentlig bestemt meg på forhånd: I år ville jeg oppleve Vinnubreen på nært hold! Det var ei beslutning jeg ikke kom til å angre på.

Utilnærmelig og rett utafor stuedøra

For en som er født og oppvokst på Sunndalsøra, der jeg også har bodd store deler av mitt voksne liv, har Vinnubreen alltid vært der bare et steinkast heimefra. At dette er fylkets største isbre, lærte jeg først i voksen alder. ”Vinnubreen med de kjente toppene Kongens og Dronningens Krone (begge over 1800 meter) er så høyt, og ligger slik plassert at de fanger opp snø i overflod. Mye mer enn nordmørssommeren klarer å smelte,” sto det i turbeskrivelsen. Jeg hadde før vært på både Kongen og Dronninga på skitur, og på Furunebba til fots, men aldri ut på selve Vinnubreen……

Heia KNT!

Skulle jeg noen gang oppleve å gå på bre, måtte det bli sammen med erfarne breførere og med nødvendig utstyr. Lysten hadde vært der lenge. Heldigvis befant denne klassikeren seg også i KNTs turprogram for 2002: ”Tur nr. 23 Vinnubreen, lørdag 24. august, 4 skosymboler”. Det vil si en tung tur med mye stigning og tidsforbruk over 8 timer. – I år skulle ikke andre planer og ubesluttsomhet komme i veien. Før romjula var omme hadde jeg meldt meg på. Etter også å ha lest resten av turprogrammet, ble jeg nok en gang slått av hvilket fabelaktig friluftstilbud KNTs fellesturer representerer. Heia KNT!

Sol og atter sol

Etter hvert som finværet varte og rakk utover i juli og august steg bekymringa: Når slår det om? Kommer finværet til å holde seg? – Jo så men gjorde det det, og enda et godt stykke ut i september! Litt hustrig var det da vi møttes på parkeringsplassen i Nerdalen i Virumdalen klokka ½ 8 om morgenen. Sola var på vei ned i dalen, og hadde ikke rukket å ta tak i nattedoggen enda. Vi visste at vi hadde en fantastisk seinsommerdag foran oss, og at væskebalansen ville bli kraftig utfordret utover dagen. 1600 meter med stigning ventet. Spesialutstyr som tau og isøkser ble fordelt i flere sekker før vi la i vei.

…men tempoet er ikke avskrekkende

Fra Nerdalen gikk turen oppover lia langs elva Gresja, forbi Virumsetra og innover mot Grasdalen. Her tok vi av rett mot breen og gikk inn i Botnen der den tyngste stigningen møtte oss: Opp mot ryggen mellom Tunga og Kongen. Hele tiden gikk vi og kikket opp på breen, på dette ukjente og spennende elementet som ventet på oss! Turlederne sørget for at omtalen i turbeskrivelsen ble fulgt opp: ”…dette er en lang tur, men tempoet er ikke avskrekkende.” Sola skein, humøret var på topp, og både brødskiver og drikke fikk bein å gå på, da vi tok en lang og god rast på ca. 1400 moh. like før vi skulle entre breen.

Først Kongen

Stegjern, isbrodder og skistaver var gode å ha da turen gikk videre opp ei bratt bretunge. Opplevelsen av å komme inn på selve breplatået mellom de to majestetene Kongen og Dronninga lar seg vanskelig beskrive med ord. Overveldende, fantastisk, vilt og vakkert…… Dette var mer enn jeg hadde forventet, og jeg ville ikke ha byttet med noen eller noe akkurat der og da! ”Mennesket blir lite i stor natur” har noen skrevet en gang. – Det er vel noe i det, tenkte jeg, mens de tre taulagene fant veien mellom bresprekker og brefall.
Inne på fast grunn etter den første økta på breen, var det av med tau og stegjern før vi klatret opp på isplatået som utgjør toppen av Kongen. 1806 moh. står det på kartet, mens GPS-måleren viste 1816. Forklaringen ligger i at det er ei tjukk iskappe over selve toppen. Utsikten var upåklagelig. Vi ser og myser mot sola, og noen kjenner seg igjen. – Og der har vi…. Ja, det må det være… Fjell og daler så langt øyet rakk. Topografien på Nordmøre er alt annet enn kjedelig! Nærmeste nabo i øst er Trolla. Svart og taggete bærer den sitt navn med rette.

Så tok vi Dronninga

Vel nede ved breen igjen gjorde vi klar for neste etappe i taulagene over breen mot Dronninga. Turlederne ga oss noen små hint om at det ville bli spennende å finne veien over fra breen og inn i den bratte veggen opp mot Dronninga. Etter hvert skjønte vi hva de siktet til: Det var god plass mellom fjell og bre, og denne sprekka kunne vi ikke gå rundt. Vi måtte over. En viss spenning bredte seg blant turdeltakerne mens vi ventet, og ventet…. Tau, isøkser, snøanker og bolter ble plukket opp av sekkene, og satt i system. – Dronninga er visst ikke så lett å komme innpå fra denne sia, spøkte vi. Erfarne turledere, godt utstyr og god sikring gjorde oss likevel trygge, og passeringa gikk greit. Det samme gjorde den siste klatringa med tausikring opp bratta til vi var oppe på ryggen av Dronninga. Kongen er flott – men Dronninga er jammen flottere, og kan by på flere kontraster. Fra toppen stuper det rett ned i Tjuvdalen. Du ser ned på Hovsnebba og praktisk talt rett ned i Sunndalsfjorden. At det var begynt å bli langt på dag, og skyggene ble lengre, gjorde utsynet særlig vakkert!

”Turen vi ta hele dagen…”

Omtalen i turbeskrivelsen stemte også på dette punktet. Om gleden var stor over å ha nådd toppen av Dronninga, var det likevel en god bit igjen. 1600 meter nedstigning først og fremst på stein, krever sitt etter en lang dag fjellet. Fra toppen av Dronninga gikk turen ned langs ryggen mot Sandvikhaugen, ned i Sandvikdalen videre ned gjennom skogen til Dalsbø i Viromdalen.
Noen sprang fort og noen gikk litt mer forsiktig, men alle kom svært fornøyde ned etter hvert. Da var klokka blitt over 9 på lørdagskvelden. De som skulle til Kristiansund hadde en siste etappe i bil foran seg. Jeg missunte dem ikke der jeg satt på terrassen heime i Presthagen på Sunndalsøra, med en biff og en kald pils og kikket opp mot Hovsnebba som lå badet i kveldssol. Denne turen vil sitte i minnet lenge tenkte jeg.

Disse var med på turen

Kurt Eilertsen, Kari Neergaard, Vebjørn Lyngstad, Klaus Ås, Mary Mølgård, Turid Sevaldsen, Bjørn Røv, Bente Aae, Jens Skarseth, Rolf Rødhjell, John Narve Bugge, Arnt Tjugen, Ole Petter Runde Bolli, Vidar Asp, Hanne Asp, Åse Bjerkestrand, Per Helge Malvik.

Taulagsførere Jan Erling Lied og Dag Brathole. Taulagsfører og ansvarlig turleder Rolf Hansen.

Hvorfor Kongen og Dronninga?

Kongen og Dronninga er en del av det store Vinnumassivet som strekker seg fra Furunebba rett opp for Furu ved Sunndalsøra, til Sandvikhaugen rett opp for Dalsbøen i Viromdalen. Kongen og Dronningens Krone ble førstegangsbesteget og navnsatt av legendariske William Cecil Slingsby i 1906. Navnsettingen var visstnok inspirert av at kong Haakon ble kronet som Norges konge tidligere samme sommer, sammen med sin dronning Maud. Den britiske fjellklatreren W.C. Slingsby (1849 – 1929) utførte en rekke vanskelige bestigninger i forskjellige land, særlig i Norge. Mest kjent er hans førstebestigning av Store Skagastølstind i Jotunheimen.