Sammen med KNT for friluftsglede

TUR TIL HARDBAKKHYTTA!

Tekst og foto: Elisabeth Synnes

Ja så var dagen endelig kommet. Vi har gledet oss en stund til denne turen. Roger Johnsen, min mann som er fra Kristiansund har ved flere anledninger fortalt meg hvor flott turen på Fjordruta er, og jeg, Elisabeth Synnes gledet meg som et barn foran julepakkene til å få komme meg ut i naturen igjen.
Været hadde ikke akkurat vært på vår side den siste tiden, så sekken var pakket med alt fra ullklær til bikini. En typisk sunnmørsk ryggsekk med andre ord.
Turen startet i Valsøybotn hos noen gode venner. Været viste seg fra sin beste side og solen varmet godt der vi satt i hagen og ventet på middag. Det hadde seg nemlig slik at mor Åse ikke ville slippe oss av gårde før magen var full av god mat. Dette satte vi umåtelig stor pris på siden vi hadde kjørt fra Ålesund. Det smakte utrolig godt med middag før vi skulle ta bena fatt og starte på vårt lille eventyr.
Siden det ikke lenger går buss langs Vinjefjorden og inn i Valsøyfjorden ble vi veldig glade for at mor Åse ville kjøre oss opp til Vinjeøra for så å kjøre og parkere bilen vår ved Reinslivatnet. På denne måten hadde vi bilen stående og vente på oss når vi kom ned fra fjellet.
Vi kjørte så langt det gikk an å kjøre. Høgdemeterne opp fra Øra gikk fort når man satt i bilen. Det var blitt sent på dag, så vi var glade for at turen frem til Storlisetra bare tok femten
minutter.

Storlisetra

Hytta lå idyllisk til i skogen og freden senket seg fort. Solen skinte og alt var bare fryd og gammen. Vi gledet oss virkelig til å ta fatt på morgendagens etappe opp mot Grytbakksetra.
Morgendagen kom med vind, regn og tåke. Det var bare å innse det, det kom til å bli ei lang og våt etappe. Her gjaldt det å kle seg fornuftig og prøve så godt vi kunne å holde oss tørre og varme.
Den første delen av turen var det bratt stigning. Høydemeterne kom fort, men det var vått og sleipt og bergene var glatte under skoa. Man måtte være nøye med hvor man satte foten.
Regnet fortsatte ubønnhørlig og tåken pakket seg tett rundt oss. Det var ei nesten trolsk stemning i fjellet. Alt var stille, bare lyden av føttene våre kunne høres. Busker og kratt klistret seg mot beina og pisket bakover mot nestemann. Svisj, svisj!
Etter en halv time var jeg gjennomvåt, men merket det egentlig ikke så mye. Vi gikk i myrlendt terreng, og myra sugde til seg føttene våre og jamret seg kraftig hver gang vi løftet beina for å gå videre. Tåken lå stadig tettere rundt oss, men de røde T merkene lyste mot oss og fortalte oss hvor veien gikk.
Det var ikke så mye sti å følge. Myren slukte det meste. Den lå der så hemmelighets- full og lyste mot oss så langt vi kunne se. Det surklet og jamret seg under oss. Bena føltes som bly, og ryggsekken ble stadig mer merkbar. Hadde ikke været tenkt å lette snart? Klærne klamret seg klissvåte til kroppen, og det surklet godt i skoa. Gnagsåret på hælen ble stadig vondere, men jeg lot meg egentlig ikke merke så mye av det. Vi koste oss! Og vi koste oss skikkelig!
Selv i den kalde og våte naturen fyltes kroppen og sjelen med en salig fred. Jeg følte meg levende og veldig nær naturen.
Etter tre timer stoppet regnet og vi kunne skimte fjellandskapet i det fjerne. Du verden så vakkert det var. Det var på tide med en liten rast og et klesskifte. Hurtig kledde vi av oss og fikk på oss tørre klær. Alt var søkke vått og jeg kunne til og med vri vannet ut av trusa. Du verden så delig det var å få på seg tørre og varme klær igjen.
Maten ble fortært i rekordfart, og ferden mot Grytbakksetra fortsatte. Det kunne ikke være så veldig langt igjen, men vi ville benytte oss av oppholdsværet å komme oss i hus før neste regnskur.
Etter en drøy times gange kunne vi skimte setra. Jeg var blitt våt igjen av det høye gresset og buskene som til stadighet slo mot lårene. Det klukket livlig ned i skoene mine. Nå skulle det bli godt å få vrenge av seg klærne og fyre opp i ovnen i hytta.

Grytbakksetra                                     Det var godt å få henge alle de våte klærne til tørk

Vi fikk raskt fyr i peisen og hengte alle de våte klærne til tørk. Roger tok utfordringen og tok kroppsvasken i det kalde vannet ute, mens jeg pinglet og varmet meg vann inne. Jeg var gjennomfrossen og det siste jeg kunne tenke meg var å tømme iskaldt vann over en blåfrossen kropp. Nei takke meg til ei god og varm hytte.

Været ble stadig lettere og vi var mette, tørre og varme. Vi var klare for å la kveldsroen senke seg over oss. Kroppen var sliten etter en dags mars i regn og myr, men var allikevel klar for neste utfordring. Og for meg ble det virkelig ei utfordring. Jeg er nemlig hysterisk redd edderkopper og andre lignende kryp, og i tømmervegger finnes det flust av disse. Heldigvis var det mørkt på rommet og jeg klarte å la være å undersøke så alt for nøye. Det var kanskje like greit. Da jeg løftet på gardinen falt en edderkopp ned på puta mi. Roger var raskt på pletten og fjernet den omtrent før jeg rakk å reagere. Jeg sjekket gardinen en gang til for å se om der kunne være noen alvorlig farlige rovdyr som holdt seg fast i gardinen i påvente av at jeg skulle sovne, men jeg så ingen. Heldigvis. Det lå en død kveps i vinduskarmen, og ei halvdød flue sukket stille før den takket for seg. Ellers var det ingenting. Jeg krøp inn under dyna, og kveilet meg godt inntil Rogers varme kropp. Det eneste som innhentet meg den natten var søvnen.

Neste morgen våknet vi friske og uthvilte. Utenfor sang fuglene vakkert, og solen tittet forsiktig frem fra skylaget. Det var ypperlig turvær, og vi var raskt på pletten for å komme oss videre i den storslåtte naturen.

Inngangsdøren til Grytbakksetra, vakker og innbydende i sommersolen.

Først nå fikk jeg muligheten til å sjekke ut setra litt. Den var utrolig vakker der den lå oppe i et høydedrag. Nedenfor kunne vi høre elven bruse heftig og fornøyd. Ennå hadde den mye vann å fråtse med.

Det var på tide å starte neste etappe mot Hardbakkhytta. Dette er en lengre etappe som er beregnet ca 6 timers gange uten pause. Vi skal også høyere opp. Selve Hardbakkhytta ligger på et platå ca 800 meter over havet, men for å komme dit må vi forsere Fjordrutas høyeste punkt, Dyrstolan på 929moh.

Stien går nesten helt opp på toppen, og det er verdt en avstikker til topps. Her går du langs fjellryggen og kan se Nordmøre på den ene siden og Sør-Trøndelag på den andre siden. Det er virkelig en storlagen natur.

Turen var til tider bratt, men det er god sti og lett å gå. Værgudene var med oss. Det var lettskyet oppholdsvær, altså helt perfekt turvær.

Det var godt med en liten pust i bakken!

Vel oppe på toppen var det på tide med litt lufting av tær og en aldri så liten pust i bakken. Oppstigningen var til tider tung med full ryggsekk. Jeg var virkelig spent på om ryggen ville holde etter skaden i fjor. Det murret kraftig i korsryggen på gårsdagens etappe, men hadde ikke merket noe i dag. Bortsett fra kraftig melkesyre i bena da. Men den kommer jo uansett.

Den vakre naturen tok pusten fra meg. Tundra og ørsmå blomster klamret seg fast i hver eneste lille sprekk i berget, og dukket ned under en stein i håp om å få ly mot den kraftige vinden som sikkert kunne herje her oppe. Små rosa blomster lyste kraftig opp blant lyng og mose og gav deg en varm velkomst i den ellers så harde og forrevne naturen. Det var bare så vakkert! Jeg klarte ikke å se meg mett på disse små plantene som skapte slik vakker kontrast mot det steinharde fjellet og den tørre lyngen.

Har du sett noe så vakkert?

Stien førte oss gjennom daler og over fjell. Enkelte steder lå det fremdeles små snøbreer som måtte forseres, men det var ennå harde å lette å gå på.

Plutselig var det noe som stakk meg i panna. Den sviende smerten fortalte at dette ikke var mygg. Det viste seg å være en brems. Bremsen ligner på klegg, men den er større. Jeg bannet høylytt. Jeg hadde glemt å ta allergitabletten i dag, og jeg er ekstremt allergisk mot kveps, klegg og andre stikkende skapninger. Reaksjonen lot ikke vente på seg. Etter en halv time hadde jeg en diger kul midt i panna, og kvalmen og svimmelheten begynte å overta kroppen min. Synet ble uklart og jeg hadde problemer med å se hvor jeg gikk. Fjellet bestod av skifer, var sprøtt og lå lagvis med mange løse heller. Så her må man være stø på foten og se hvor man tråkker.

Hodet verket og det suste mellom ørene på meg. Jeg kunne merke gårsdagens bacalao oppe i halsen, og det var ingen god følelse. Som vanlig kunne ikke Roger dy seg og lurte på om jeg hadde en eller to kuler i panna. Jeg kunne forsikre han om at der bare var en og han konstanterte da at jeg ikke var en djevel, men en enhjørning. Jeg kunne ikke akkurat si at jeg følte meg som en vakker enhjørning der jeg lå på alle fire og vrengte magesekken ut inn. Men som alle vet, så viser enhjørningen sin skjønnhet for bare de som er verdig, så da taler saken for seg selv.......

Det stikket var en strek i regningen og jeg var svak og sliten. Kreftene tok brått slutt, og vi hadde ennå tre stigninger igjen før vi nådde Hardbakkplatået. Da kom min vakre ridder med skinnende rustning, vel i alle fall i nesten ren bukse og ulltrøye meg til unnsetning. Han tok over ryggsekken min og bar både sin egen og min opp det siste stykket. Dette står det virkelig respekt av. Det er ikke lett å håndtere to store ryggsekker på en kropp.

Hardbakkhytta ligger fantastisk til og speiler seg i vannet.

Plutselig kunne vi skimte taket på hytta. Resten lå gjemt bak en fjellnut. Jeg har aldri vært så glad i hele mitt liv for å se et tak.

Vel oppe kunne vi skimte ut over et fantastisk flott område. Et stort drikkevann lå idyllisk foran hytta, og litt bak lå badevannet. Vi kunne nesten ikke vente med å få av oss klærne å komme oss ut i det forfriskende vannet. Vi var varme, slitne og svette. Det skulle bli godt med et bad....

Vel, jeg tar det tilbake. Vannet var iskaldt!!! Men jeg bet tennene sammen og stoltret meg uti. Her måtte man bade enten man ville eller ei. Vasken ble unnagjort på rekordfart. Tennene klapret omkapp i munnen på meg, og jeg var redd for å bite av meg tungen. Men du verden så deilig det var allikevel! Det er utrolig hvor ren man føler seg etter en slik iskaldt fornøyelse. Men det kalde vannet fikk i gang blodsirkulasjonen i de trette bena.

Endelig fremme, og du verden så vakkert det er her. Det er absolutt verdt litt svette og slit.

Det var bare så utrolig godt å komme seg opp hit og nyte den praktfulle utsikten. Noe så storslagent og fantastisk skal man lete lenge etter. Hardbakkhytta er kjempekoselig og innbyr virkelig til besøk. Vi bestemte oss for å være her i et par dager å bare nyte den vakre naturen.

Ridder Roger

Det var også tid for enhjørningen å vise sin skjønnhet og takknemlighet til sin ridder som bar ryggsekken det siste stykket...........

Men tiden går som kjent fort når man har det gøy, og det nærmet seg ubønnhørlig slutten på vårt opphold i Paradis.

Den siste dagen startet med varme og strålende solskinn. Enda en flott dag på fjellet.           Kvelden før hadde vi hatt gleden av å dele med tre damer fra Nordmøre og Trøndelag. De skulle videre i motsatt retning av oss og vi ønsket dem god tur videre.

Vi hadde det ikke så veldig travelt med å komme oss av gårde, så vi satte oss ned foran hytta med en kopp kaffe og bare dro inn synet av den flotte naturen en siste gang. Til slutt måtte vi bare bite i det sure eplet og komme oss av gårde. Ferien var over for denne gang.

Turen ned mot Reinslivatnet bar på spennende natur med bratte fjellparti og bekker som skulle forseres. Det var varmt og godt, og jeg var veldig glad for at vi skulle nedover og ikke oppover. Turen tok cirka to og en halv time og det føltes ut som om kroppstemperaturen var på kokepunktet da vi nærmet oss endestasjonen.     Plutselig oppdaget vi noe som lå på stien foran oss. Det viste seg at det var en uåpnet ølboks. Vi antok at noen hadde mistet den på vei til hyttene som ligger i området. Den var varm, veldig varm og skuffelsen stod å lese i ansiktet vårt. Kunne de ikke ha mistet en kald ølboks når de først skulle miste en? I alle fall i dag.

Da vi kom frem til bilen var vi tørste, svette og slitne. Selv om turen ikke tok så lang tid, hadde den vært litt krevende, spesielt i varmen. Vi sendte en takk til mor Åse som hadde vært så vennlig å parkere bilen for oss slik at vi ikke måtte gå den lange veien tilbake. Vi hadde også fått streng beskjed om å innfinne oss hjemme hos dem når vi kom tilbake fra turen. Vi lystret selvfølgelig uten protester og fikk oss en god dusj og et fabelaktig grillmåltid før vi satte kursen hjemover til Ålesund.

Denne turen anbefales på det sterkeste til alle som elsker fjord og fjell. Det er vakker natur som tar pusten fra en fra begynnelse til slutt.

Valsøybotn.