NORGE PÅ TVERS: FRA FEMUNDSMARKA TIL FJORDRUTA
 

Tekst: Øyvind Nøttestad
Fotos: Sigrid Skjølås, Elisabeth Nøttestad og Øyvind Nøttestad

 DNTs hyttenøkkel og 450 hytter gir oss mange muligheter. En av dem er å gå lange turer – uten å måtte bære telt, sovepose og kokeutstyr. Gjennom oppbyggingen av Fjordruta har KNT kraftig styrket disse mulighetene. Nå kan du – med litt tålmodighet og brukbar tid – gå fra svenskegrensen til havet.  En slik bruk av LSD (Long Slow Distances) gir lykkerus, god helse og mange gleder. Kanskje er dette noe for deg også?

På veg nedover fra Dovre mot Skirådalen.

Langs fargesprakende myrer i Fjordruta med Trollheimen i det fjerne.

 
Høsten 2005 gikk jeg Rondanestien fra Hjerkinn til Oslo Plaza. Det ga mersmak. Etter å ha hørt om opprettelsen av Fjordruta ble det fristende å prøve å gå Norge på tvers i noen av landets flotteste områder. Høsten 2007 gjorde jeg dette. Turen startet i Røros, gikk først østover til Femunden, deretter vestover til Tynset, sydover gjennom Alvdal Vestfjell, nordvestover gjennom Rondane, over Dovre via Snøhetta og gjennom Trollheimen til Rindal. Derfra gikk den siste etappen vestover langs Fjordruta til Halsa ved sjøen.

Kartutsnitt med inntegnet rute (pdf-fil).

Total distanse anslått ut fra kart: cirka 500 km. Tidsbruk: 27 dager. På veg fra Sunndalen mot Innerdalshytta i Trollheimen ble jeg i slutten av august stoppet av snø. Jeg fortsatte noen uker senere da snøen hadde smeltet opp til 900 meter over havet.

Min kone, Elisabeth, fulgte meg i Femundsmarka og langs Fjordruta fra Kårøyan. Over deler av Dovre hadde jeg følge av spreke Sigrid Skjølås, en tidligere arbeidskollega. Drøyt halvparten av turen gikk jeg alene.

En slik tur er ingen ekstremsport. Du behøver ikke være blant de sprekeste Lars Monsen-entusiastene for å ha glede av den. Selv er jeg en 64 år gammel kontorrotte. De to viktigste forutsetningene for en slik tur er: Interesse for friluftsliv og God tid.

Aldri kjedelig!

”At du gidder!” ”Blir det ikke kjedelig å gå slik dag etter dag i ukevis?” Blant mange entusiastiske kommentarer var det også mer skeptiske reaksjoner. Selv om en slik tur selvfølgelig kan gjennomføres i flere omganger, vil sannsynligvis lysten drive deg til å fortsette. For kjedelig blir den ikke. Variasjonene og kontrastene underveis sørger effektivt for det.

Landskapet, floraen og dyrelivet forandrer seg undervegs.

Store deler av Rondane er karrige, nesten golde, slik som her i Langglupdalen

Over Dovre øker mangfoldet.

På dette bildet ser vi den velkjente moskusen i sin harmoni og på betryggende avstand.

Langs deler av Fjordruta kan du oppleve både en enestående utsikt ut mot havet i nord, slik som på dette bildet, og innover fjellheim i sør. For de av oss som både er glade i sjøen og i fjellet er dette rene julebordet!

Underlaget du går på forandrer seg i løpet av den enkelte dagsturen. Det forandrer seg også på vegen fra øst mot vest slik disse bildene viser.

Her går Elisabeth på myke stier i Femundsmarka.

Gjennom uren i Dørålglupen i Rondane må du balansere på steinblokkene.

Mens de fargesprakende myrene langs Fjordruta er myke, men sugende å gå over etter lang tids nedbør.

Været forandrer seg.
Vi blir opptatt av været når vi er på tur. Den ni timer lange etappen fra Trollheimshytta over Glupen til Rindal gikk jeg i tjukk tåke, striregn og frisk motvind. Etter noen kalde kryssinger av flomstore elver hadde jeg mer enn nok med å finne stien og å holde varmen. Da jeg kom fram til vakre og hyggelige Saga Skysstasjon, var fingrene så valne og tjukke at jeg ikke maktet å holde pennen da jeg skulle skrive meg inn. Men dette var den eneste etappen som aldri innbød til å ta bilder.
 

På dette bildet er tåken og regnet i ferd med å lette på vegen til Korsberghytta i Alvdal Vestfjell.

Her bryter sola gjennom etter regnbyger og kuling over Dovre før jeg skulle begynne ned-stigningen mot Skirådalen. Klarværet gleder både kropp og sinn. Den flotte regnbuen fikk jeg på kjøpet.

Her ser vi at sola skinner over Vassdalsheia på veg mot Halsa. Både sola og utsikten mot sjøen og Stabblandet gir inspirasjon til trøtte bein: Nå er det ikke langt til mål!

1000 gleder

Da Arne Næss fylte 90, ble han i ”Fjell og Vidde” intervjuet av DNTs Øystein Dahle. På spørsmålet ”Hva gjør fjellet med oss?” svarte Næss blant annet (slik jeg husker det): ”Når jeg har kommet over tregrensen og har høyfjellet foran meg, får jeg så lyst til å hoppe og sprette!”

Den følelsen er det nok mange som deler med ham. De fleste som har gått fra hytte til hytte har samtidig opplevd et vell av andre gleder. Det er gleder man ikke behøver å gå ukevis i fjellet for å oppleve. Men setter du av tid til litt lengre turer, forsterkes disse gledene. Etter hvert som milene ligger bak deg (og du kommer i stadig bedre form!) siger det inn over deg at dette er en svært så bra livsform. Tilværelsen blir jo ganske enkel. Det dreier seg om å gå, om ikke å rote seg bort, om å spise, sove og å holde seg varm. Når du klarer dette, er du godt fornøyd. Så kommer alle de andre gledene som tilleggsbonus.

Det er gleden over vannet. Det er godt å drikke. Det er grøssende godt å vaske kroppen sin i. Enten det er en brummende foss eller en klukkende bekk: Lydene er gode for øret, og synet er godt for øyet. I en nedbørrik sommer som 2007 blir alle disse inntrykkene ekstra sterke. Så får vi heller ta med oss at kryssingen av bekkene både kan bli tidkrevende og føre til noen våte støvler og klær.

Langglupbekken i Rondane.

Deretter ser vi Sigrid ved bekken ned fra Kaldvellsjøen på Dovre.

Nederst ser vi øvre del av Folda i Trollheimen. Få land i verden har maken til vannrikdom.

Gleden over fjellene tar visst aldri slutt. Storheten, skjønnheten, villheten: Hvem blir ikke grepet av dette? Kanskje er det fjellene som sterkere enn noe annet får deg til å føle deg som en liten del av en stor helhet. Det er ingen dårlig følelse. Den forsterkes når du går alene. Det er heller ikke vanskelig å forstå at lysten til å klatre i dem våkner hos små og store.

Utsikt mot Rondeslottet fra Langglupdalen.

Deretter ser vi Snøhetta fra Knutshø øst for Kongsvold.

Snota i Trollheimen sett fra Folda.

Fjell kan nytes uten å bestige dem. Når du er på langtur, setter også tiden, kreftene og været grenser for hvor mange topper du får med deg. Men når været er bra, og avstanden til neste hytte ikke er for stor, er det fristende å slå til. Alle kjenner igjen gleden og stoltheten når vi har klart å slite oss opp til en topp.




Her er jeg strålende fornøyd på 2286 meter på Snøhetta. Samtidig er jeg kommet godt over halvvegs til kysten. Dette går bra!

Når tåken er tett (slik som ved starten fra Hardbakkhytta i Fjordruta på det øverst bildet), stien er utydelig, eller når du ikke har sett merkingen på en lang stund, begynner uroen å melde seg: Har jeg rotet meg bort? Hvem kjenner ikke da igjen gleden og lettelsen når du oppdager den røde T-en eller en av DNTs varder?

På dette bildet ser vi merkestein i Trollheimen.

Det bildet viser en av mange gode merker i Fjordruta. Steinen kunne også vært sendt inn til en skikkelig kunstutstilling!

Gleden over å mestre. Når du møter uforutsette hindringer, hender det at hjertet synker i livet. Det kan være dårlig vær eller kryssingen av en flomstor elv.

Det kan også være at snøen dekker stien og de røde merkene slik som tilfellet var i deler av Trollheimen (bildet øverst). Da er gleden stor når du likevel finner vegen med bruk av kartet og kompasset. På veg til Vangshaugen studerte jeg ikke kartet godt nok på forhånd.



Dermed var jeg ikke forberedt på å måtte klatre ned den bratte stien til foten av Svøufallet (bildet til venstre) og opp den enda brattere dalsiden ved siden av fossen. Her kom du ikke opp uten også å bruke armmusklene! Da hadde jeg allerede åtte timers tur bak meg fra Åmotsdalshytta. Jammen mestret den slitne kroppen min det også! Betenkt ble jeg også da en skarp flom hadde ført til flere svære jordras i Grøadalen på veg til Sunndalen.

Et av rasene tok med seg store deler av stien oppe i den bratte fjellsiden (til høyre). Så viste det seg at en ansvarsfull løypegjeng hadde sørget for en sikker passasje ved å feste tau som jeg kunne holde meg fast i. Hurra for dem! 

Hvem kjenner ikke igjen gleden over å komme fram til hytta? Jo dårligere vær, jo mer sliten, kald, våt og sulten du er, jo større er gleden når du kan låse deg inn. Du har hentet vann, skrevet deg inn i hytteboka, vedovnen begynner å dure, du har skiftet til tørre klær, våte støvler og klær er hengt til tørk, sengen er gjort klar med lakenposen: Nå kan du nyte den gode trettheten. Søvnproblemer er visst helt fraværende. Fjordruta inneholder hele spekteret av hytter: På den ene siden: den moderne og arkitektonisk spennende Hardbakkhytta med sin enestående beliggenhet og utsikt.

På den andre siden: den gamle Kårøyan  hvor du får deilig mat servert i de flotte gamle stuene,

 

mens grisepurka serverer sine søte unger middag i kveldssola.









På trivelige Grytbakksetra er den gamle seteren kreativt kombinert med et nødvendig og mer funksjonelt tilbygg. Her bryter sola gjennom og tørker kropp, klær og støvler.

Gleden over å møte mennesker er en god del større på stiene i fjellet enn i Oslos gater. Jeg er jo slett ikke den første som erfarer at på fjellet og på turisthyttene viser folk seg fra sin beste side. Det er en svært så god side! Her blir det naturlig å dele mat, soverom, erfaringer, gleder og sorger med gode venner som du ikke hadde truffet en time tidligere.

En av disse var tilsynsmannen på Åmotsdalshytta, Ola Sæterbø. På bildet bearbeider han reinsimla han nylig hadde skutt. Ola lærte meg litt om reinsdyrjakt og mye om gjestfrihet. På en sinnrik måte – og uten at jeg visste det - sørget han via tilsynsmennenes jungeltelegraf for å vite når jeg kom fram til den aller siste hytta på min vandring mot havet. På Jutulbu i Fjordruta hadde Olas tilsynskolleger Inger Lise Kristensen og Ivar Vullum blitt varslet. De satte av denne dagen for meg, tok turen opp fra bygda i ens ærend for å servere meg hjortebiff med kantarellsaus, rødvin (temperert på magen til Ivar) og kaffe med kake. Gjett om det smakte! Dette ble et skikkelig høydepunkt på turen.


 

Gleden over å fullføre det som er planlagt og drømt om. 600 meter under meg ligger sjøen og Halsa. Hurra! Målet er nådd!

Hyttenettet: KNT kan være stolte!

Fagert er landet. Her ser vi Trollheimen i sør fra Fjordruta. 

På DNTs hytter har jeg møtt turgåere fra Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, Østerrike, Sveits og USA. Fra alle hold blir selvbetjeningssystemet fullrost og beundret. Det samme gjelder standarden på hyttene. Som storforbruker av DNTs hytter og merkede ruter har jeg selv prøvd å finne forbedringspunkter. De er ikke mange. De er heller ikke store. Havrekjeks som gikk ut på dato for seks år siden smaker riktignok ikke godt, men hendelsen er verken vanlig eller dramatisk. Konklusjon: Vi har et hyttenett med stier og hytter som vi kan være ordentlig stolte av. Det gir oss et utall muligheter for korte og lange turer.

Blant KNTs medlemmer har det vært et usedvanlig engasjement i en god del år nå. Engasjementet møtte jeg også på tampen av en regnfull sesong. Det har gitt tydelige resultater. Fjordruta er et eksempel på dette. Engasjementet og resultatene lover godt for årene framover. Svært mange kan få glede av det viktige tilskuddet blant annet Fjordruta gir til det øvrige hyttenettet. Det gjelder barn, unge, voksne og eldre. Selv tilhører jeg begynnelsen på den fryktede eldrebølgen. Bak meg kommer eldretsunamien. Kanskje kan de fryktede helseutgiftene reduseres kraftig dersom vi lykkes i å få flest mulig til å oppdage gleden ved å gå. DNT og KNT har lagt et viktig grunnlag for dette. Takk til ildsjelene i KNT som både oppdaget mulighetene for et utvidet hyttenett, og som fikk drevet mulighetene igjennom. Takk til enkeltstående sponsorer som Olav Thon som sterkt har medvirker til en økonomi som gjør det mulig å utvide og vedlikeholde hyttenettet. Ikke minst: Takk til alle de entusiastiske dugnadsgjengene som har vært med på å bygge opp hyttene, alle de frivillige som driver tilsyn og vedlikehold og de fine gjengene som holder merkingen av stiene ved like! Dere gjør en glimrende jobb!

Sammen med KNT for friluftsglede:
 

Kontaktinformasjon: