TUR TIL GAMMELSETRA I LINDALEN

Endelig var helgen kommet og vi skulle ut på tur igjen.
Disse turene betyr så uendelig mye for oss. Det er så utrolig deilig å komme seg ut i naturen etter en lang og hard arbeidsuke.
Denne gangen var det Gammelsetra i Lindalen som var målet, og vi kastet oss i bilen med en gang klokken var bikket 1600 på fredag ettermiddag.
Vi er altså  min mann Roger Johnsen, og jeg, Elisabeth Synnes.

Gammelsetra ligger 800 moh, og har lett tilkomst fra Jenstad. Her følger man en bomvei og så er det 15-20 minutters gange på traktorvei.

Turen gikk raskt, og som den hobbyfotografen jeg er, var det mye spennende å se på veien.
Sunndalsfjella i seg selv er jo ganske så imponerende, men jeg har sansen for de små detaljer.

Sunndalsfjella er jo imponerende i seg selv, men som sagt så har jeg sansen for de små detaljer som denne rota

Etter 15 minutters gange dukket Gammelsetra opp. Det er greit med slike små etapper når man har hatt en lang dag på jobben, samt en kjøretur på kjøpet.

Setra lå idyllisk til, og var innehyllet i tåke da vi kom frem til grinda.

Det var helt stille, og selv om man egentlig ikke er så veldig langt borte fra bebyggelsen, føles det som man er helt alene langt inne i fjella.

Bekken klukket muntert og ønsket oss velkommen til seters.

Jeg ble stående helt fasinert å kikke på de gamle bygningene. Man kunne formelig høre seterjentene sitte og le mens det kjernet smør, melket og gjorde dagens gjøremål. Dette stedet hadde virkelig sjel…

 Gammelsetra inntullet i kveldståken. Trolsk og vakker

Vi installerte oss i den største bygningen. Den andre var opptatt. Her var koselig og bar virkelig preg av gammelt seterliv. Jeg kikket inn, og følte at huset kikket tilbake på meg.

Vi var sulten og satte i gang å lage mat. Den populære Bacalaoen gikk ned på høykant.

Denne boksmaten er slettes ikke så verst i seg selv, men blir straks bedre med litt medbrakt ingredienser som for eksempel løk og krydder.

Med medbrakt øl og litt vin, ble det et herremåltid. Det er rart hvor mye bedre maten smaker ute i naturen enn hjemme i kjøkkenet.

Den lille transistorradien spilte fin musikk og alt var bare velvære. Det var på tide å køye.
Neste morgen skinte solen fra skyfri himmel. Men nede i dalen lå tåken tett og truet med å presse seg vei opp gjennom fjellsiden.

Det var på tide å ta seteren i bedre øyesyn. Det var jo så mye spennende og vakkert å se på her inne på dette lille inngjerdete området.

Men først frokost.

Frokost ved det lange bordet utenfor Gammelsetra. Nede i dalen ligger tåken tett.

Siden været var så usikkert, drøyde vi det litt. Vi hadde ingen planer om noen lange turer videre til andre hytter. Vi ville bare komme oss litt bort fra hverdagens kjas og mas. Og dette var et ypperlig sted å gjøre det på.

Vi sa farvel til de fire andre som bodde på setra og så var vi alene. Vi flyttet over i det andre bygget og jeg startet min lille oppdagelsesferd i påvente av at tåken skulle lette.

Vi hadde planer om å ta oss ned til Jenstadjuvet og kikke på den storslagne fossen med sitt 156meters fall. Men vi hadde god tid, og det var ennå tidlig på morgenen.

Det er så absolutt en trolsk stemning over denne gamle seteren.

Drikkevannsrenna med sitt spesielle lys  Sure, gjenglemte sokker kan bli et bra motiv.

Endelig lettet tåken og vi satte av gårde på vår lille oppdagelsesferd. Vi fulgte den oppmerkede stien som gikk til Jenstadjuvet via Lundlibakkan.

Solen skinte og det var varmt og godt. Det var tørre fine stier og vi møtte flere fotturister.

Det var i grunnen veldig mange nederlandske fotturister som hadde forvillet seg opp i fjellsiden.

Du verden, for en flott natur. Selv om jeg er født og oppvokst i fjella, lar jeg meg stadig imponere over den norske naturen. Jeg skjønner godt at utenlandske fotturister går av skaftet når de møter dette fantastiske skaperverket.

På veien passerte vi et nederlandsk par som var på vei ned den bratte fjellsiden. Vi hilste vennlig og gikk videre. Grunnen til at jeg vet de var nederlandske var at våre veier skulle krysses mange ganger i løpet av dagens lille utflukt.

Nede i bakken fikk jeg øye på et stort, gammelt tre med en aldri så liten utvekst på. Med våre nederlandske venner i tankene samt mitt kunstneriske sinn, klarte jeg ikke å dy meg. Det måtte bare bli et aldri så lite levende skogstroll.

 Den ble jo ganske søt da!

Endelig nede ved juvet mistet jeg pusten. Brølet fra de tre elvene Lindøla, Grøvu og Svøu, samt den 156 m høye Svøufallet som møttes nede i Åmotan var ubeskrivelig. Synet var helt fantastisk!
Her måtte man holde tungen beint i munnen. Falt man uti her så var hundre og ett ute.
Vi ble sittende ei stund og bare ta inn synet av denne ubeskrivelig vakre, men akk så farlige naturen. Jeg var målløs, og siden jeg lider av konstant munndiarè så sier vel det sitt.

Litt posering må til foran slik stosrlagen natur.

Men det begynte å li på dag, og vi måtte fortsette vår ferd. Dessuten så begynte sulten å melde sin ankomst også. Det var bare å ta apostlenes hester fatt og fortsette vår lille oppdagelsesferd.

Vi bestemte oss for å spise oppe ved på platået med fossen midt imot. Her er det laget til med bord slik at man kan sitte godt og nyte utsikten mens man spiser.

Men først må man over elven, noe som kan være svært så skremmende for turister som til vanlig bor lavere enn havflaten (les: hollendere). Spesielt når den eneste veien over den frådende elven er ei hengebro. Her møtte vi altså igjen våre venner fra det paddeflate landet. Husbonden hadde allerede kommet seg over broen, og satt å lo mens han filmet sin skrekkslagne kone som listet seg over broen.

Ikke akkurat hverdagskost dette her nei. Jada, vikingen måtte vise seg frem litt…..

Men over kom vi alle sammen uten at trollet stoppet oss og lurte på hvem som trampet på broen.
Det var tid for mat, og vi gikk sammen med våre to nyanskaffede venner og spiste lunsjen vår sammen med dem.
Det ble etter hvert ganske så folksomt på platået ettersom det kom to damer til som også viste seg å være fra Nederland.
Vi hadde en hyggelig stund sammen, og fortalte hverandre historier fra turer vi tidligere hadde vært på.

Svøufallet på 156 m                 Denne vakre blomsten klamret seg fast i
                                            det stupbratte fjellet.

Det ble etter hvert ganske så folksomt rundt lunchsbordet på platået. Men koselig var det.

Men uansett hvor koselig man har det så må man fortsette turen. Neste mål var Lindalsfallet.
Vi var som sagt ikke så langt fra folk, så det er jo litt rart å spasere gjennom tunet på en gård når man er ute på oppdagelsesferd. Jenstadgarden kan vise tilbake til bosetting helt fra 1600 tallet.
Nå går turen gjennom gammel furu og bjørkeskog. Man hører fossen lenge før man ser den. Her må man trå forsiktig. Det er laaaaangt ned, så man må være forsiktig ute på kanten.
Lindalsfallet er godt gjemt og man kan ikke se det fra andre utsiktspunkter eller løyper.

Lindalsfallet i all sin prakt.

Uansett hvor vakkert dette er så må man fortsette sin tur videre hvis man skal rekke hjem før mørkets frembrudd. Jeg vil nødig bli værende igjen i skogene her med det stupbratte fjellene i mørket.

Turen hjem er bratt, men det går allikevel greit. Det er mye vakkert å se på, og jeg for min del liker å gå gjennom skogsområder. Det er så mange spennende skatter som ligger på lur for ei sart kunstnersjel.

Det er bare å bruke øynene. Naturens skatter ligger der rett foran en.

Endelig kunne vi skimte setra igjen. Det hadde vært en fantastisk tur, men det var også godt å komme innomhus igjen. Sulten gnog i tarmene og bena var trette etter de stupbratte bakkene.

Vi hadde også fått to nye gjester. Kanskje ingen hemmelighet hvor de kom fra, nemlig Nederland. Anja og Marcel fra Utrecht viste seg å bli svært så hyggelig bekjentskap, og praten gikk livlig utover kvelden.

Det var svært koselig inne i seterbygningen, men døråpningen var ikke akkurat laget for store mennesker.

Etter at middagen var blitt fortært og freden senket seg, kom mørkret snikende. Det er svært så koselig å sitte inne med stearinlysene som eneste lyskilde. Det blafret stille og kastet store skygger rundt i rommet.

Plutselig var det noe som skjøt ut over hodene på oss. Vi skvatt til. Hva i alle dager var det?

Var det et spøkelse, eller hva kunne det være? Svusj, svusj! Der var det igjen. Vi dukket ned da skapningen fløy svært så lavt over hodene på oss.

Det var ei flaggermus! Den stakkars lille skapningen hadde sikkert forvillet seg inn mens døra stod åpen. Lyset fra stearinlysene hadde lokket den inn.

Den stakkars lille skapningen fløy livredd frem og tilbake før den klatret inn bak listverket til vinduet. Der satt den (flagger-)musestille. Den utbetalende gjesten forsøkte å gjøre seg så liten som mulig. Jeg strakte frem hånden og klødde den forsiktig bak øret. Selv om den var redd, så strakte den hodet litt frem. Det var tydelig at den likte å bli klødd.

Det stakkars redde dyret presset seg inn mot veggen. Plutselig lettet den og fortsatte sin ferd rundt i rommet.

Plutselig var det nok kløing og den lille skapningen suste ut og rundt i rommet. Vi satte opp døra, men siden det var svarte natten utenfor så hadde den ikke noe lys å navigere etter.

Plutselig satte den seg på låret mitt. Der fikk den igjen pusten før den ville ferden fortsatte.
Til slutt satte den seg på veggen, og Roger fikk lirket den uskadd ned i ei kasserolle.
Vi bar den vakre skapningen ut og slapp den fri i natten.

Uskadd og snart fri fra sitt ufrivillige fangenskap.

Neste morgen skinte solen fra skyfri himmel.

Vi hadde ikke lyst å dra hjem helt enda og satt ei stund og kikket på folk som hadde tatt søndagsturen opp hit.

Vi bestemte oss for å dra ned til elven og finne oss en rolig plett og nyte den siste rest av sommerens solstråler. Det gikk ubønnhørlig mot høst, og det kjentes i luften.

En stille stund før hjemreise.

Men ennå varmet solen nok til at vi kunne kle av oss og kjenne varmen mot kroppen mens vi snakket om helgens opplevelser.

Dette er en flott tur som anbefales på det varmeste. Enten som helgetur eller som start eller stopp fra lengre ruter.

Turen til fossene er ikke å anbefale for småbarnsfamilier, men det går jo godt an å bare dra på denne koselige seteren for å komme seg litt vekk fra TV og internettets verden. Det er det absolutt verdt.