|
Deltakere: Grete Wågbø, Leif og Sigrun Hektoen, S.øra, Marit Ervik og Gunn Røkkum, Averøya, Hans Egil Høgseth, Kr.sund, Harald Halseth, Bergsøya, Linda Røssevold, Ingunn Engja og Gunn Andreassen, Molde, Ottar Drågen, Elnesvågen, Randi Bæverfjord og Lars Polden, Surnadal. Turleder: Tove Hundseth. Referent: Marit Ervik 23.- 24. august skulle det skje: Vi skulle gå fra Hafsåsen til Rauberghytta og over Seterfjellet og Råstu tilbake til Vangshaugen. Helt utenom programmet var det flere av oss som møttes til middag på vakre Vangshaugen på fredagskvelden. Flere kom utover kvelden. Hyggelig måte å treffe de andre turdeltakerne på! Yr.no hadde lovet oss to dager med knallvær, og skuffet ikke! Etter å ha spist frokost, smurt matpakke og pakket sekkene forlot vi Vangshaugen, lot noen biler stå igjen til returen og samkjørte til Hafsåsen. I makelig tempo gikk vi på tørr og fin sti opp lia mot Hafsåssetra, hvor vi hadde første pause. Inn til Falesetra er det nesten helt flatt, så da vi kom dit hadde vi ikke behov for stort mer enn en drikkepause. Nydelig plass, så det var kjekt å stoppe og se seg litt om der og. Så kom dagens 2. og siste motbakke. Ikke verken lang eller bratt den heller, men vi hadde dagen foran oss, og det var ikke noe stress med å komme fram, så nesten på toppen av stigningen ble det liten pause igjen. Den benyttet vi til å strekke oss ut i den tørre lyngen, nyte utsikten østover dalen, prate, drikke, ta bilder og kose oss. Vi var litt spent på om det ville bli trangt om plassen på hytta når vi kom fram. Med 16 senger skulle ikke det så mye til når vi var 14. Da vi kom fram viste det seg å være 7 gjester der fra før. Og flere kom etter hvert. Til slutt var vi 27 til sammen, (rekord, ifølge Tove) men det var rikelig med madrasser, dyner og tepper på hemsen, og noen valgte stua, så alle fikk et sted å sove. Før vi kom fram fordelte Tove oppgaver etter turdeltakernes ønske. Så vi som hadde fått tildelt middagsoppvasken kunne legge oss rett ut i sola, vifte med tærne og hvile ryggen mens vi venta på at middagen skulle komme på bordet. Fra det velfylte proviantlageret ble det valgt bacalao. Tilsatt hvitløk og purre (den ble brukt bare fordi Tove hadde dradd den med og ikke vill kaste den) smakte den fortreffelig. Etterpå fikk vi frukt med vaniljesaus. Reine festmiddagen! Med så full hytte var det en lykke at været var bra nok til at vi kunne sitte ute og ”røle” på kvelden. Da månen etter hvert kikka fram over Seterfjellet satt mange av oss ute rundt et veldekka steinbord og kosa oss med ost, kjeks og rødvin! Søndagen var den STORE dagen. Flere av oss hadde gått Geitådalen før, men ingen, bortsett fra Tove, hadde gått fra Seterfjellet og kryssa Styggløypet på vei til Råstu. Etter en rolig, koselig frokost ble hytta rydda og vaska og vi satte kursen mot Seterfjellet. Denne dagen var det ingen merka sti å følge før vi kom ned i Vangskardet, så det var godt å ha med turleder! Turen opp på Seterfjellet var bratt, steinet og litt slitsom, men vi visste at dette var dagens lengste og tyngste motbakke, så vi gikk på med friskt mot, og fryda oss over utsikten på toppen! Mens de fleste av oss fant det bekvemt med en liten kaffepause på toppen, oppfordra Tove de sprekeste i følget til å svi av litt energi ved å springe opp på høyeste punktet og skrive seg i boka. Det gjorde de. Uten at det hjalp noe særlig….. Dessuten var boka borte. For meg var turens absolutte høydepunkt etappen nedover fjellryggen fra Seterfjellet mot Styggløypet. For et syn! Så vakkert at det var vanskelig å velge hvilken vei en skulle se. Egentlig burde vi bare konsentrert oss om hvor vi satte føttene, i det steinete, ulendte terrenget. Men det gikk bare ikke an. Så det ble mange ”Åååååå, så vakkert”- pauser på vei ned. Da vi kryssa stien fra Geitådalen over Styggløypet, var det å begynne på stigningen opp mot Råstu. Det var fint terreng å gå i, men det er synd at der ikke er merka sti lenger. Skulle vi gått uten turleder, bare etter kart, ville det blitt mye fram og tilbake… På toppen stansa vi for å skrive oss i boka og ta bilder, ellers var vinden så intens at vi syntes det var greitt å komme oss ned og i ly for vinden. Etter å ha sett en reinsdyrflokk på ca 20 dyr og passert restene etter flyet som styrta på Råstu under 2.verdenskrig, var det å ta fatt på etappen ned Vangskardet. Den var bare laaaang. Etter 9 timer ute i sol og vind og storslagen natur var de fleste av oss metta både av natur og fysisk aktivitet. 8 av oss avslutta turen med middag på Vangshaugen. Der var det fyr på peisen, og betjeningen var like blid, selv om vi kom altfor seint. En perfekt avslutning på en tur som overgikk alle forventninger. Takk til den som orda været, takk til Tove for førsteklasses turledelse, og takk for laget til alle som var med på turen!
|
|
|
||||||||
 |
||||||||
|
|
||||||||
|