|
Skarven i tåke
Tekst og foto: Jørn Rønne
11 august ble det arrangert tur med KNT på Tustna.
Turen bestod å bestige Skarven på Tustna. Været var ikke det helt store, med
tåke som lå både tykk og lavt fra morgenen av.
Oppmøte ved Gullstein kirke kl halv elleve, ni spente deltagere og to turledere,
Lisbeth og Bjørn Hultgreen stod og ventet på oss. Fikk en rask og enkel
beskrivelse på hvilken rute vi hadde tenkt å legge oss ut på. Vi ble enige om å
ta turen i motsatt rekkefølge enn det guiden hadde planlagt først. Et håp om at
været ville bli bedre.
Turen gikk opp Gullsteindalen mot Gullsteinvollen. Lett og fin gange langs en
traktor veg, der vi etter ei stund kom oss til KNT`s hytte ved Gullsteinsvollen.
En kjempe flott og koselig hytte, med ei tileggshytte på tunet. Bare så utrolig
hva turistforeningen har fått til, og den dugnadsånd som er. Vi fikk en rask
visning i hytta, kjempeflott. Vi må videre, her kan vi ikke sitte og kose oss.
Etter noen få hundre meter kom vi til Gullsteinsetra, nok ei lita perle mitt i
skogen. Vi hadde håpet på at tåka skulle lette etter hvert, men nei… ikke ennå.
Over myr og stein bar det opp Gullsteinskaret i tett tåkedriv. Fikk oss en liten
drikkepause halvveis oppe i skaret. Etter små prat og later måte vi komme oss
videre, vi kunne ikke gi oss nå. Vi kunne antyde noen lysninger i skydekke, men
tåken ville ikke gi slepp på seg ennå. Her gjaldt det å holde seg samlet, hvis
ikke ville det vært lett å gå seg bort.
Så startet stigningen, Skarven lå foran oss i med sine 896 meter over havet. Det
gikk faktisk veldig bra opp disse stigninger, selv om man er en sofasliter
iblant. Det ble litt klatring på noen få plasser, men det var ikke noe slit. Må
bare si det…Å gå i den høyden, i den tunge tåke, med de fjellklippene rundt
seg….. Det gjorde stemningen veldig trolsk. Vi gikk langs en rygg(egg) som det
heter, med stup til begge sidene. Vi hadde ingen aning hvor langt det var ned.
Fjellformasjonen kunne vi såvidt skimte foran oss, der den strakte seg opp i
tåka. Som om det var veien til himmelen… Halleluja.
Vi kunne ikke se hvor langt vi hadde igjen eller hvor langt vi hadde gått. Man
blir på en måte ikke sliten av det heller… Rart.
Etter langt om lenge var vi kommet oss opp til toppen, her fikk vi dessverre
ikke noe utsikt. Her måtte vi bare trøste oss med matpakken og drikke.
Det var vel det eneste vi fikk se i denne høgda.
Jo da.. Tåka den hang seg nok fast den. Sola prøvde å trenge igjennom, men det
ble bare med varmen. Da var vi klar for hjemreise, ca fire timer var lagt bak
oss og ca to timer ned.. Vi ble litt ivrig til å komme oss hjem, for etter noen
få minutter hadde vi mistet to stykker. Her måtte vi til å rope og plystre, det
eneste vi kunne se var en flokk med sauer som kom ut av tåka. Etter en stund kom
de savnede fram i samme spor som sauene. Så dere noe merking eller sti der dere
gikk, ble det nevnt… Nei ikke i det hele tatt, sa de… For alle turstier er
veldig godt merka her oppe i fjellet… Neida vi hørte bare noe saubjeller vi…!
Det er ikke de bjellene dere skal gå etter…! Det er bjellene til mannen din du
skal følge… Ble det sagt i bakre rekke. Ha..ha.
Der ser man hvor viktig det er å holde seg samlet, når været tilsier det.
Nedoverturen langs Dyrkollgrova gikk nesten smertefritt, en liten kneskade
meldte seg. Vi kom oss ned til bilene etter seks fantastiske timer. Det her var
bare helt topp, det her må vi gjøre igjen. Må bare takke den herlige tur gjengen
og KNT for turen denne gang. Skal melde oss inn så fort mulig, for dette ga mersmak.
Hilsen en turglad nordlending. Jørn Rønne
|
