Fellesturene til KNT datofestes i året som var og alle skjønner at når datoen kommer får en ta været som det byr seg. Siste helga i februar var i så måte en innertier da åtte turdeltakere fredag kveld samlet seg ved Reinslivatnet ovenfor Valsøybotn; nesten fullmånen bak et lett skydekke og med lovende meldinger for lørdag og søndag.

Feller under skiene og maks hundre skritt med å tråkke dypsne som førstemann før en gikk til side og tok plass bakerst, gjorde unna de de 400 høydemetrene og noe over 4 kilometrene opp til Tverrlihytta (560 moh) på et par timer.

Vi ventet oss ei iskald hytte men et omsorgsfullt hyttetilsyn, Berit Caspersen, var akkurat dratt og lot bak seg en oppvarmet stue og glør i ovnen.  Sodd til middag, kaffe avec og så senga.

De selvbetjente hyttene er oppsatt med et godt utvalg av middager og pålegg men knekkebrød er det eneste de har å by på i retning brødmat. For å bøte på dette har alle med et brød. Siden brødet må bæres er det en smule konkurranse om å få ”sitt” brød spist opp slik at en slipper å bære det videre. Turleder, Inge Gudmundsen, styrte dette med mild hånd.

Strålende vær som sagt, gnistrende sol og flott føre i løssnøen østover og ned i Holtaskaret var første etappe på vei mot dagens mål, Hardbakkhytta (789 moh). Her fikk vi en nedtur, ferske lekespor etter sneskuter viste tydelig at her hadde lov om motorferdsel i utmark blitt ettertrykkelig brutt. Var skuteren kommet fra Bøverdalssida eller fra Valsøyfjordsida? Vår kilde mente at Bøverdalssida var mest trolig i det Valsøyfjordingene hadde en god indre selvjustis, de passet på hverandre og holdt seg innenfor de tillatte transportrutene og det antall turer de hadde løyve for. Ganske riktig, sporene kom opp sørfra og forsvant samme vei. Vi ristet av oss irritasjonen, denne lørdagen var for nydelig til å la en lovbryter ta fra oss humøret, fellene kom på og vi sneglet oss opp bratta til Holtakammen med første matpause ved en stor stein i sola oppe på kanten.  

En time før sola går ned står vi ved Hardbakkhytta og igjen er vi heldige, en teltligger, Geir Hafskjær, er innom hytta og tørker noe klær. Det er fyr i ovnen og hytta er småvarm. Solnedgang, bacalao til middag, kaffe avec, liten kveldstur med omgivende landskap badet i lyset fra fullmånen, hyggelig småprat og fliring til søvnen tar oss. Kan en bedre ha det? Dagens distanse logges av GPS’en til 13,5 km.

Søndag blir en praktdag, vi går i en slak bue nordover til Blåfjellet  (836 moh) og det er et eventyr å stå på toppen i svakt varmende februarsol og skue ut over et glansbilde av nordmørske fjorder og fjell. Blåfjellet er for øvrig meget karakteristisk når en ser det fra for eksempel Kristiansund, - det er svært bratt mot nord og runder så fint av mot syd der vi gikk opp.

Inge turleder får virkelig vist oss hvor flott terrenget mellom Valsøyfjorden og Rodalen er når vi etter nedkjøringen fra Blåfjellet snor oss innimellom hauger og rygger over til Litjvatnet og videre rundt til Dennåvatnet og Leirviksetra. I skyming og etter hvert kveldsmørke ender vi til slutt opp nede i Leirvika hvor ventende drosje sørger for transport for henting av bilene ved startpunktet. GPS’en sier 23 km tilbakelagt.

Vi hadde flaks med vær og føre, javel, men det topp trivelige turfølget var av det vanlige slaget. Kanskje er vi slik til daglig også? I hvertfall kommer godsida lett frem når du er på tur.

Petter Brevik

Bildene er tatt av Wenke Greve

		Svarthammarvatnet
Svarthammaren	Hardbakkhytta søndag ettermiddag		På Blåfjellet i Rodalen søndag
Mot vest ved Litjvatnet søndag	Ned mot Valsøyfjorden