Påskeeventyret

Tekst og bilder: Lisbeth Thorsø

Så hadde de gjort det igjen våre to turgeneraler, lagt til rette for en fantastisk skitur i Sunnndalsfjella. Det ble palmehelga som skulle utnyttes til det fulle denne gang. Det passet slik for oss alle, og vi kunne ikke la muligheten gå ifra oss.

Som så mange torsdagskvelder før så gikk denne med til pakking og forberedelse til helgas tur. Når fredagen endelig kommer og arbeidsdagen er over er det å hive seg hjem skifte og få sekk og ski ut i bilen. Vi tre som mønstret på fra Sunndalsøra Ingrid Lein, Geir Egil Botten og Lisbeth Thorsø hiver oss i bilen og legger i vei opp til Blokkhus, målet er Dinndalshytta hvor vi skal ha vår første overnatting og hvor vi også skal møte de andre, dette er Stig Malte Årnseth fra Frei og Liv Alfild Unhjem som kommer fra Trondheim. Første kvelden tilbringes med pasta, fersk parmesanost og god rødvin.  Vi må kose oss litt ekstra den første kvelden, med bare ca 1 times gange kan vi tillate oss å bære litt tyngre. Men obs obs, ikke for mye av det gode, vi vet vi har ett stykke å gå på lørdag. Fra lørdagen av blir vi mer kritiske til hva sekkene inneholder.

Lørdag våkner vi til ett fantastisk skue. Dinndalen ligger badet i morgensol -det er kaldt, men ettersom morgentimene går, mens vi spiser frokost og pakker sekker så stiger temperaturen. Vi går ikke mange meterne fra hytta før vi må hive jakker og luer - dette lover bra. Dag nr. en skal bringe oss til Loennechenbua. Vi følger turistløypa i retning Åmotdalshytta og tar så av mot Bukkekollen. Foran oss ligger en endeløs slette av snøkledde fjell, deriblant Dovrefjelletsdronning  -Snøhetta. Den merkede løypa med scootersporet har vi nå forlatt, så nå må vi tråkke løype selv. Det vil si det er gutta som får prøve seg, de er heldige slik, for at de ikke skal bli for rastløse til kvelden må vi jentene sørge for å holde de i ånde, så tråkking av løype har vi funnet ut er en fin oppgave for generalene. Det blir en drøy tur over fjellet, men belønningen er stor når Åmotdalen med sine Skrymter skuer foran oss, pulsen slår litt saktere og vi er endelig inne i fjellheimens hjerte. Ettersom dagen går mot hell er vi spente på om vi vil bli alene på Loennechenbua eller om det er gjester der fra før. Heldigvis er vi alene om å legge turen til Loennechenbua denne kvelden, for det blir fort trangt nok. Vi leser av hytteboka at det for noen uker siden var ni nederlendere som overnattet der, noe som kan bli en festlig opplevelse i riktig snøvær. Vår faste vannbærer - Geir Egil -  har fikset vann før vi andre har fått av oss skiene, Stig fyrer opp, og snart kan vi glade innta påskas første solbærtoddy, mens vi forbarmer oss over en pose med Sour Cream and Onion potetgull - hjelpes hvor herlig livet er. Vi går tidlig til sengs, frisk luft, sol, og en dagsettappe på seks timer har gjort sitt. Når middagen, flere varianter av frysetørret ”Real turmat” er inntatt, hjelper det også på, kl. 2100 er det stilt i hytta.

Det er meldt litt dårligere vær, så vi er spente på hva søndagen skal bringe. Sett bort ifra ett iherdig men mislykket forsøk av noen av oss i å få i seg frokost denne morgenen - Real turmats frokostblanding, så blir dette på lik linje med lørdag en strålende dag. Dagens etappe går fra Loennechenbua til Salhøbu - Lesja fjellstyre sin hytte ved Salhøtjønnene.  Vi tar oss opp Gråsteinslegda med Skrymtene godt i syne til venstre for oss. Vi som var med minnes turen vi hadde fra Åmotdalshytta til Litjskrymten 1 mai i fjor, (føret var så godt at vi gikk det siste partiet opp til toppen to ganger, for å få renne ned igjen). Nordover får vi etter hvert se ned imot Ræppdalen og mot Ræppdalstangan. Om litt nå ser vi den mektige Istjønna liggende under oss og rett sør for oss står nå den mektige Storskrymten, med foten i Istjønna. Stig, en av generalene bestemmer at vi skal få innvilget en saftpause nede på selve Istjønna, vi jentene ser på hverandre og lurer på hvilket regime som nå er innført, felles saftpauser, ja, ja vi bøyer av vi. På Istjønna blåser det ragnarokk fra klar og solfyllt himmel. Det blir så som så med pausen, vi sliter oss over vannet med vinden midt imot, og tar en minirast for å legge om til feller. Nå skal det klatres ca 300 høydemeter, opp skaret mellom Steinkollen og Storkollen for å ta igjen høyden vi tapte på nedrennet til Istjønna. Med Fox og Operamit innabords fikk troppen fart opp lia, og snart skulle Grøvudalen og fjellene innover mot Grønliskarstind vise seg. Vinden har vi forlatt på Istjønna og atter en gang får vi ett skue som nesten får deg til å få tårer i øynene og miste pusten. Eller som en av de litt eldre gutta sier, det er nesten som en skulle bli religiøs. Her står vi da og skuer og skuer, og tankene våre går til alle de der hjemme som ikke hadde anledning til å bli med oss på denne turen og til alle de som ikke vet hva de går glipp av. Vi er i ingenmannsland, de eneste vi har møtt på turen så lagt er to personer vi har sett langt i det fjerne på vei mot Skrymtene. Vi får en herlig nedfart til Salhøtjønnene, i dag har vi definitivt fått noe valuta igjen for ”klatringen”. På Salhøbu har igjen tradisjonens tro vannbæreren hentet vann til vår velfortjente toddy. Vi har fått fyrt opp og også i kveld blir det tidlig sengetid.

Mandagen er en ordentlig kosedag, vi har 11 km å gå til Åmotdalshytta, vi setter rekord i å stå opp tidlig, 0630 er klokka da det begynner å bli liv i leiren,  og vi kommer oss tidlig av sted. Kl. 1200 er vi fremme ved Åmotdalshytta, vår perle i fjellheimen. Standarden og kommerligheten er betraktelig bedre på Åmotdalshytta enn på de andre hyttene vi har vært innom. Det er litt mer albuerom her, vi får vasket oss, og Ingrid disker opp med nystekte vafler. Det blir ingen toddy på oss i dag -etappen var for kort og lett. Men de nystekte vaflene er en veldig god erstatning, og gjør godt i evig småsultne turkropper. Vi har tatt på oss oppgaven å legge på rent sengetøy for tilsynet, og så etter at dagens gjøremål er unnagjort blir det også tid for en liten middagslur før kokkene trår til med baccalao med noe attåt. Her treffer vi på andre turister og stemningen i hytta blir rett så god i løpet av kvelden, vi setter ny rekord i å legge oss sent ca 2300 bekker vi i seng - klar over at morgendagens etappe er lang, og det fortsatt er meldt dårligere vær.

Turens siste etappe starter også over all forventning i strålende sol. Vi kommer oss av gårde ca 0930, da er sekkene pakket og hytta vasket. Føret er helt supert, og vi legger fort unna noen kilometer. Det går over all forventning. Liv Alfild som må være i Trondheim til ett gitt tidspunkt kan slappe av, vi er litt bekymret for Ingrid og hennes gnagsår, men det også ser ut til å gå bra. Vi følger kvistmerkinga tilbake til Dinndalen, det er litt vemodig når vi er på høyden og ser Snøhetta forsvinne ute av syne. Ingen av oss har egentlig helt lyst til å forlate dette paradiset. Vi får ett flott nedrenn fra Håmårbekktjønna. Derifra renner vi nærmest helt ned til bilene som står parkert på Blokkhus. I tankene går vi over løpa fra start til slutt, minnene og bildene strømmer på. Sulten gnager, og vi gleder oss til en biffsnadder på Sunndalsøra, det skal smake godt ettersom matpakken er blitt tørrere og tørrere ettersom dagene har gått.  Det er passe stille i bilen på tur ned til Sunndalen. Vi er fantastisk heldige, fire dager i paradis - det er over for denne gang. Men vi vet vi har mange fine helger igjen å ta av, og en annen ting -om to dager er det jo påske.

Lisbeth