En kjempetur på Fjordruta sommeren -04


Av Roger Johnsen

Jeg har lyst å skrive noen ord om en flott tur som min sønn Endre (8 ½) og jeg hadde på Fjordruta i sommer (2004).  Planlegginga starta jeg med allerede i fjor høst da jeg ”datt” innom nettsidene til KNT.

Jeg er utflytta kristiansunder som nå bor i Ålesund, og har tidligere gått litt i nordmørsfjellene, mest fra ”telt til telt”.  På Sunnmøre har Endre og jeg hatt noen overnattinger på ÅST-hytter og gått en del dagsturer, men min sønn var altså ikke vant med å gå flere dager med nye etapper.  Så dette skulle bli spennende...

Vi starta ifra bestemor og bestefar i Kristiansund mandag den 21. juni. Vi dro til Staurset i Vinjefjorden, og kjørte via bomveien nesten helt opp til Oppsalvatnet.  Derifra gikk første dagsetappe i retning Grytbakksetra.  Været var skiftende, men stort sett ålreit.  Og merkinga var bra, med unntak av noen plasser hvor pinnene lå på bakken.  Her hadde nok vær og snø skylda.

Jeg var spent på forma til Endre, men det så ut til å gå bra.  Hyppige drikke-/hvilepauser og ei lengre matpause så ut til å være fornuftig.  Og smilet hans da vi så Grytbakksetra varma!

Hytta viste seg å være like koselig som vi hadde forestilt oss etter å ha sett bilder på nettet.  Men det var ingen andre gjester der.

 

Etter å ha grubla litt og klødd oss i hodet, fant vi ut hvordan vi skulle slå på gassen.  Og dermed kunne middagen tilberedes.  Dvs. varmes opp...  Vi spiser ikke så mye boksmat hjemme, men på hyttetur er det helt kurant.  Og vi fant etter hvert ut at KNT har ganske bra proviantlagre på hyttene sine.

Soverommet på Grytbakksetra var en artig opplevelse.  Gamle tømmervegger og takbjelker med inskripsjoner fortalte at denne hytta hadde ei historie.  Og etter en bra dags marsj, et solid middagsmåltid og litt kveldslige sysler som bl.a. kortspill, så var det ikke så store problemer å falle i søvn (zzzz...).

Etter en litt sen frokost, gikk andre dagsetappe i retning Storlisetra.  Været var brukbart, og humøret var på topp!  Første del av marsjen var litt tung, men det hjalp på å se flere ryper og ikke minst ei firfirsle! 

Siste del av etappen gikk i flott kveldssol og ”nedover”-prega løype.  Den siste nedstigningen gikk gjennom skog.  Det er hyggelig å oppleve de forskjellige elementente i vår natur.  Og det var deilig å komme frem til Storlisetra! 

Hytta var ei hyggelig blanding av gammelt og nytt, og hadde bra beliggenhet med ei fin utsikt.  Her var det heller ingen andre gjester.  Synd, så flott som hytta er, og så god tilgjengelighet den har, også for barnefamilier.  Men vi kosa oss lell, vi!

 

Med si tilgjengelighet, så er dette ei hytte jeg vil anbefale til barnefamilier som har lyst på å komme seg vekk ei helg.  Hyttas ytre er ikke det mest praktfulle i Turistforenings-sammenheng, men innvendig var den kjempekoselig!  Og den lyse kvelden ga oss fin anledning til å bli kjent i området omkring hytta. 

Etter morgenstell og frokost, tok vi fatt på tredje dagsetappe.  Vi gikk ned til Vinjeøra og provianterte og tok en kjapp tur innom en kafè.  Det var blitt St. Hans, og på Coopen handla vi bl.a. pølser og engangsgrill som vi tok med til Sollia, som var neste hytte på turen. 

Vi gikk opp bakkene i boligfeltet, før vi kom inn på merka løype.  Været var bra, og vi tok matpause ved Grytvatnet.  Plutselig hørte vi et brak, og på himmelen kom mørke skyer mot oss fra fjorden i stor fart.  Vi fikk pakka sammen raskt, og på med regntøy.  For det kom noen skikkelige regnbyger, og ei stund hagla det også heftig! 

På denne tida var vårt tempo 100%, for vi visste ikke hvordan været ville bli, og da er det greit å komme seg fort til Sollia.  Men sola overtok, og regntøy ble pakka ned.  Nå gikk vi med bare t-skjorte og shorts.  Denne dagen fikk vi virkelig oppleve det forunderlige ved vår natur og vårt klima med flere årstider på èn og samme dag. 

Etter denne mildt sagt blanda opplevelsen, var det godt å se Sollia!  Det gjorde ikke noe at det tok enda noen minutter før vi kom frem til hytta.  Vi hadde etter hvert blitt vant til å være alene på Fjordruta, og her var det heller ingen folk. 

Ettersom det var St. Hansaften, grilla vi og inntok pølser og brus (øl, sa far).  Og vi så bålene og hørte livet fra den andre sida av fjorden. 

Sollia er ei hytte som KNT har all grunn til å være stolte av.  Her er det lagt ned både kreativitet og flid, og hytta må være en av de mest spesielle av alle T-hyttene i Norge.

Vi hadde planlagt å ligge to netter på Sollia, og slik ble det også.  Neste dag kom det to trivelige damer fra Trondhjem, og vi fikk selskap av andre enn hverandre for første gang på denne turen.  Det var kjekt.  En av gledene med å dra på Turistforeningsferie er jo å treffe og bli kjent med nye mennesker. 

Etter en hyggelig kveld og ei god natts søvn, var det frokost.  Og deretter var det farvel til Trondhjemsdamene.  De gikk videre mot Storfiskhytta, og vi skulle over fjorden.  Båten ble bestilt pr. mobiltelefon, og det fungerte bra.  Vi ble henta til avtalt tid, og skyssen over tok bare noen minutter. 

På den andre sida, på Staurset, ble vi møtt av to slektninger av oss, Jan Inge og hans yngste sønn Simen (12).  De skulle gå i lag med oss på den siste del av turen.  Simen var overhodet ikke fjellvant, og var blitt dyktig overtalt av sin far til å prøve dette. 

Vi kjørte til Valsøybotn, og via bomvei til Reinslivatnet hvor T-merkinga for Tverrlihytta starter.  Herifra hadde vi en relativt kort dagsetappe til Tverrlihytta.

Vi hadde god tid, og tok oss mange pauser på veien.  Slektninger som ikke har sett hverandre på ei stund, har mye å prate om.  Og når alle fire er glade i  Beatles, så kunne sikkert rådyr og hjort høre ”Hey Jude” ifra følget...

Etter hvert nådde vi Tverrlihytta, og mest spent var kanskje Simen.  Jeg vet ikke hva han hadde forestilt seg da faren hans fortalte han om Turistforeningshytter, men han likte tydelig hytta, og syntes det var gjevt å komme dit. 

Guttene storkoste seg i lag til tross for at hytta var kjemisk fri for video og Play Station, mens fedrene etter hvert begynte med sysler som å hente vann og lage middag.  Middagen ble grådig inntatt, her ble både suppe og boksmat servert med brød attåt, og alle fire ble gode og mette...

Neste morgen ble litt sen, og vi var litt usikre i forhold til neste hytte på ruta, Hardbakkhytta.  Det var en del tåke, og Simen hadde litt vondt i foten.  Men vi bestemte oss for å prøve.

Det gikk bra, men det ble den tøffeste dagsetappen for oss.  Det regna ganske heftig i perioder, og tåka gjorde det til tider vanskelig å se merkinga.  Men med åtte øyne så fant vi løypa.  Dog èn plass, i ei bratt mote, hadde vi større problemer med akkurat det.

Stigninga fra de lavere strøk og opp til Hardbakkhytta var ganske tøff.  Vi var alle fire gjennombløte lenge før vi kom frem, og under de nødvendige matpausene ble vi fort veldig kalde.  Yngstemann skalv kraftig, og måtte ”leies” opp i tempo for å få tilbake arbeidstemperaturen etter ei matpause.  Den etappen var i tøffeste laget for han under de rådende forholdene. 

Jeg må si at jeg er utrolig imponert over guttene.  Endre var bare 8 ½, og klaga veldig lite i forhold til tøffhetsgraden.  Han har gått en del i fjellet tidligere.  Men det hadde ikke Simen.  12-åringen sa, til tross for nevnte forhold og vondt i foten, at ”Jeg angrer i hvert fall ikke på at jeg ble med”! 

Med slike holdninger greier man å holde humøret oppe uansett.  Og det føltes nok som ei stor belønning for guttene da vi kom frem til den helt spesielle og utrolig koselige Hardbakkhytta!

På bildet kan hytta knapt sees på grunn av tåka, til tross av at den var bare noen meter bak guttene.  Taket vises så vidt.

Vi var blitt ganske vant med å være alene på hyttene på denne turen, og her var det heller ikke noen andre.  Så vi fikk henge fra oss alt det våte tøyet og stormfyrt både på stua og på gangen.  Vi tok oss til rette og brukte all tilgjengelig tørkeplass, og det var greit at det ikke var andre på hytta!

Guttene slukna forståeligvis litt tidligere enn karene, som fant ei vinflaske i den ene sekken...  Og som ble sittende opp ei stund på natta og fikk oppleve at tåka letna og Hardbakk-panoramaet åpenbarte seg!  Wunderbar!

 

Neste morgen var all skodde forsvunnet, og været var igjen bra!  Og nå fikk også guttene sett hvordan landskapet fortonet seg uten den tjukke tåka.

Det som var synd, var at jobb og hjemlige plikter kalte, og at vi måtte dra hjem.  For her kunne vi virkelig tenkt oss å ha blitt et par døgn til...  Men vi ble enige om at vi må ta oss en tur i lag ved ei senere anledning!

For Endre og meg var dette en kjempetur, hvor vi fikk oppleve den flotte nordmørsnaturen i forskjellig værdrakt.  Og på seks døgn fikk vi være på fem forskjellige hytter, som på hver sin måte er spesielle og koselige.  Hardbakkhytta ble kanskje favoritten.

Dette var første, men blir ikke siste gang vi benytter oss av KNT sine hytter.  Vi må takke foreninga for at de legger turer i naturen til rette for oss slik de gjør!  Og så håper jeg at vår erfaring og våre bilder får andre til å ta på seg fjellskoene og komme seg ut!

Roger Johnsen       Ålesund, den 13. september 2004.