KNT- tur Sollia- Storfiskhytta- Vinjeøra.

Mandag 8. mars

Jeg føler meg så glad og fornøyd i dag. Og det kan være mange grunner til å være i godt humør ( se datoen ). MEN jeg har vært på tur med KNT, tur nr. 4 i fellesturheftet.
Fredag kveld møttes påmeldte ved Staurseth nesten innerst i Vinjefjorden. Derfra ble vi fraktet i flere puljer med en liten båt med påhengsmotor. Med skipper, fire turgåere, fire sekker og ski ble det knapp klaring fra ripa til sjøflaten. Skipperen opplyste at fjorden var 200 m. dyp i hele denne indre delen. For en dårlig svømmer på 1,60 med skisko i lær spiller det kanskje ikke så stor rolle om den er 2 m. eller 200 m. dyp.. Men sjøen var rolig og vi kom trygt over.

Det begynte å bli mørkt, og det lå en god del snø i den bratte lia hvor vi skulle gå 310 høydemeter opp. Stien som ellers skal være svært godt synlig ,var litt vanskelig å finne, for ingen hadde gått før oss i snøen heller. Månen som nok lå gul og rund der et sted bakom skyene, viste seg ikke. Men vi hadde hodelykter, og etter litt leting gikk det greitt.

Nesten oppe kjente vi liflig duft av vedfyring. En nestsjef ( kun ment positivt) på Storfiskhytta ,hadde kommet på ski fra Auresiden og gjort hytta god og varm til vi kom.
Vel oppe, fordelte vi oss på rommene. Noen begynte ganske raskt å tilberede maten, som denne kvelden bestod av trøndersodd og ferskt brød. Sollias eminente tilsynskvinne bød på godt drikke til. KNT`’s formann, Eirik Gudmundsen, fortalte ganske kort om den nye Sollias tilblivelse. Han fortalte blant annet at Sollia ubetinget hadde vært den mest arbeidskrevende av KNTs hytter på Fjordruta. Ingen hadde problemer med å skjønne det. Jeg er dypt imponert over den innsatsen dugnadsfolket har lagt ned her. Arbeidet som ligger bak dette praktbygget må ha vært formidabelt. Mulig det ikke er fullt rettferdig , men personlig ble jeg mest betatt av peisen. Den må sees.

Men enda mer ble jeg tatt av tanken på innsatsen som lå bak den gamle Sollia. Den som ble reist engang på 1700-tallet.

Jeg ønsker meg en tidsmaskin som jeg kan gå inn i, trykke på en knapp, og så gå ut og befinne meg i 1790. Jeg vil se hvordan de klarte å bygge disse perfekt opplagte og tykke murene. Hvordan klarte de å frakte hit all steinen som skulle til?  Hvordan så de ut?  Hva spiste de?  Satt de noen gang som oss og nøt den storslåtte utsikten over Vinjefjorden og beundret toppene i Trollheimen som stikker opp bakom?  Eller var de for slitne til å tenke på annet enn hvordan man skulle klare å skaffe mat til å opprettholde livet. Man kan fantasere der man sitter, god og varm og mett.

Med nestsjefen på Storfiskhytta var vi 13 til bords, og vi var fortsatt 13 da vi stod opp neste morgen. Noen få snøfnugg flakset i lufta med det samme vi gikk ut, men det klarnet fort opp.
Etter frokost og rydding, begynte vi på oppstigningen fra Sollia, til dels i solskinn. Turlederen, Inge Gudmundsen, holdt hva han hadde lovet og tok både pustepauser, tissepauser og matpauser på riktige tidspunkt. Men han vet ikke at han var godt hjulpet av telepati. Godt råd til framtidige fellesturmedlemmer: Konsentrer deg og si for deg selv; ”Pause nå, Pause nå.” Det fungerer.

Skiføret lørdag var variabelt, men de store problemene hadde vi ikke. Vi passerte Snøfjell, rundet etter hvert Todalskjølen og vel oppe i skaret mellom Kjølen og  Storlia delte vi oss. Fire valgte å fortsette til Storfiskhytta. Resten kunne ikke stå imot Todalskjølen når vi var så nær. Fjellet er det høyeste i Aure kommune med sine 821m. Det gikk greitt å gå på feller opp, men et område rundt toppen var fullstendig islagt. To av oss valgte å ta av skiene ca. 100 m. fra toppen. Det var en tabbe. Men vi nådde varden. Eneste muligheten for å komme seg ned igjen med helsa i behold, var å ake seg på baken på den ruglete, men likevel meget glatte isen. Dermizaxbukse fikk være Dermizaxbukse. Buksens slitestyrke er bevist, ingen hull.

Trivelig var det så å stige inn i Storfiskhytta, ny og flott som den er. Høyt og fritt ligger den også i terrenget. Da mørket kom kunne vi se et bål nede på isen på Storlivatnet. Noen bedrev matauk der nede. Og disse noen, hadde tilhold i steinhytta som lå oppe i lia på andre siden av vannet. Hytta ble bygd før og under siste verdenskrig og har vært åsted for mangt og mye ifølge vår før nevnte nestsjef.
Da vi var på tilbakevei dagen etter, passerte vi denne. Vi hilste på beboerne og skrev oss behørig inn i boken. Hytta er åpen for alle, så er du på de traktene er det vel verdt å titte innom dette spesielle byggverket.

Vi fulgte løypa fra dagen før et godt stykke til vi passerte Skardsetervatnet. Videre gikk vi langs Leiråvatnet, delvis på isen. . Hele dette området byr på et vakkert og vidstrakt fjellterreng , med utfoldelsesmuligheter  spesielt for den som liker litt slakere bakker. Periodevis var det på returen et supert skiføre.  Man bare suste av sted,   og ikke tegn til nedbør på tilbakeveien heller. Tvert imot ble vi tilgodesett med solskinn i rykk og napp, mens det i horisonten hele veien rundt oss lurte mørke skyer.
Etter hvert kom vi inn på stien mellom Vinjeøra og Sollia. Da turlederen i meget maleriske ordelag beskrev hvordan den turen hadde vært en ettermiddag i september, gående mot solen over lyng- og bergrabber, bestemte jeg meg. Det skal jeg oppleve. Paradis? Sikkert bortimot.

Denne helga har vært en fryd fra ende til annen. Takk til alle sammen, og spesielt til turleder og tilsynet på Sollia som bidro så mye til at den gode fellesskapsfølelsen, følelsen av å glede seg over det samme, var der hele tiden.

Gry Grønseth