Alle vårskitur-intereserte kunne fornøyde trekke fra gardinene lørdags morgen å se at sola skinte fra skyfri himmel. Da var det bare å finne fram nysmurte skisko, ski og feller, fjellklær (det er ennå vinter i fjellet), sjokolade, frukt, smøre matpakke, pakke i sekken og møte opp ved småbåthavna på Flatsetøya for samordning av kjøringen.

Her møttes 14 mer eller mindre påskebrune fjes opp og ble ønsket velkommen av Bjørn Hultgren og Arne Hansen. Morgensolen varmet allerede og Flatsetsundet lå speilblankt. Det er fint på Frei, så det er ikke noe rart at kristiansunderne har lyst å være sammen med oss…

En mann ble hentet opp på Høgset, slik at til sammen var vi 15 som la turen opp Torvikdalen, via Angvika, Rødsand, Eidsvågen, forbi Nesset Prestegård og inn Eresfjorden. Å kjøre innover den speilblanke Eresfjorden med vårgrønne lier, snøkledde majestetiske fjell mot blå himmel er som en åpenbaring for en fjellinteresert. Vi ser flotte eikesdalfjell som Ryssdalsnebba, Skjorta, Fløtatind, Vikesoksa, Sjøvdala, Nyheitind og ikke minst Juratind. Mange av disse over 1700 moh. (Husk vårskituren til Sjøvdala, 1707 moh, 15. mai)

Inne i Eresfjorden tar vi av mot Kanndalen, betaler bompenger, kjører noen få hundre meter før vi treffer snøen og parkerer bilene. Snøforholdene i lia gjør at vi velger å følge bomveien videre innover mot Storstølen. Her finnes restene av gammel seterdrift og vakkert kulturlandskap innimellom Ryssdalsnebba, Skjorta, Litlgladnebba og Frusalen. (Disse sees mot sørøst til høyre for Reinsfjellet når du kjører over Gjemnessundbrua). For de som ikke har helse eller form nok til å gå til fjells, anbefales på det sterkeste å ta bilen hit i slutten av mai for å kjenne og oppleve at våren tar tak i fjelldalen og seterstølen med dens plante- og fugleliv, lukter og lyder. Dette er medisin for kropp og sjel.

Her inne justerer vi antrekket, noen velger shorts og kortermet, tar skiene på nakken opp bjørkelia, og når den tette bjørkeskogen ligger nedenfor oss, legger vi inn første matpause før vi legger i vei på fast snø mot nord. Nå passerer vi en snøfri lyngrabbe hvorfra vi kan høre den karakteristiske rapinga fra skarven (fjellrypa). Her har han funnet sitt revir og liker ingen inntrengere, verken skiløpere eller andre ryper. Vi kan se den vårkåte steggen springe lett bortover i korte etapper på hvite, fjærbekledde bein, fremdeles med det meste av vinterfrakken på. Med rak hals og stuven rett opp tilkjennegir han tydelig: Her er jeg er sjefen.

Truende skyer trekker inn fra vest. Snart ser vi turmålet Åbittinden der oppe. Vi kan også se at det har gått et stort snøskred og holder derfor godt unna. Det er mer igjen. Mens vi står der og beskuer, opplever vi at mer snø og is slipper taket, det buldrer så ekkoet høres oppe i Stranddalsbotn. Spennende! Det er nå tid mer mat og drikke før vi tar fatt på de siste 300 høydemetrene opp mot toppen. Nå får vi se, for første gang for min del etter mange år i fjellet, far etter jerv. Artig! Hva blir neste tilskudd i vår "nye" fauna etter uvettig jakt i tidligere år, mon tro? Ulv eller bjørn, kanskje? Det skulle jeg likt.

Siste etappe opp mot toppen røyner på og det blir strekk i rekken. Skyene som kom fra vest begynner nå å skjule de høyeste fjelltoppene og det kommer noen snøfnugg drivende forbi. Oppe på den luftige toppen skriver vi i boka, tar på mer klær, av med fellene og er spent på nedkjøringen. Vanskelige lysforhold og ujevnt føre gir varierte former for telemarksvinger og andre svinger og fall. Nede ved setrene teller vi opp at alle er kommet ut av bjørkelia.15 stykker. Bjørn tar fellesbilde før vi starter siste etappe ut Kanndalen. Trekkfuglenes allsidige strofer fra angende bjørketrær ikledd lysegrønne museører på skogbunn av kvitveis, gjør at duskregnet føles godt mot et hett ansikt. Noen tar tid til en god slurk iskaldt vatn rett fra bekken før vi setter oss i bilene og kjører hjemover.

Takk til Bjørn og Arne for hensynsfull turledelse. Det krever erfaring for å tøyle en gjeng med innslag av "halvville grønnlandshunder".

Hilsen
Lars Ola Fiske
la-ofis@online.no