Bilder

Bilder:

Fellestur Bjorli-Gjøra 26/2-2/3-03

9 forventningsfulle turdeltagere + turleder Petter Brevik møttes til frokost på Bjorliheimen hotell torsdags morgen. Etter en god frokost, nistesmøring og påfylling av termoser, la vi ut på den første delen av turen – 15 min. på ski bort til skiheisen. Ved hjelp av to heiser kom vi høyt til fjells (1200m ) i løpet av kort tid.
Endelig kunne vi ta fatt på turen. Målet for dagens etappe var Aursjøhytta, ca 2,8 mil å gå. Været var fantastisk: Ikke en sky å se, bare en tindrende sol. Og slik skulle det fortsette turen til endes. Om kveldene flott stjerne-himmel med nordlys.

Skiene var allerede smurt, det var bare å sette igang. Vi gikk i et fint fjellterreng, nordover først og over Røyra, deretter sørøstover og over Langtjønne før vi kom inn på ruta mellom Lesjaskog og Aursjøhytta. Det gikk noe opp og ned, og en del bortover denne dagen. Åse fikk oppdraget med å passe klokka slik at vi fikk jevnlige pauser – og dette tok hun svært alvorlig.

På slutten av dagens etappe dro Per Helge og Torstein fra nedover de siste lange, forholdsvis slake bakkene. Det resulterte i at vi andre kom frem til varm solbærtoddy. Kan man bedre ha det!! Dessuten hadde de allerede begynt med middagslagingen. Og ikke nok med det: Nystekte vafler til kveldskaffen klarte de også å trylle frem.

Det var en fin hytte å komme frem til. Koselig oppholdsrom og bra senger. Nå må jo sies at her var det strøm og varmt vann. Dusjer fantes også, og de ble godt benyttet.

Åse fikk enda et nytt oppdrag, nemlig å fordele matlagingen de påfølgende dagene blant turdeltagerne. Noe hun gjorde til alles tilfredsstillelse!

Neste morgen ca. kl.10.00 var gjengen igjen klar til nye utfordringer. Det gikk opp og det gikk bratt ned til Torbuvatnet. Det var ganske hard snø, så for noen av oss tok det litt tid å komme seg helskinnet ned. Men det gikk! Andre snodde seg nedover så det var en fryd å se. Så bar det over vannet – og endelig en god rast. Åse passet klokka!!

Nok en bakke, og denne var ganske lang og dryg. De fleste hadde feller med, og de kom godt med her. Petter og Sylvi tok seg fram på kryss og tvers og kom til slutt fram til de andre ved Nedre Håkodalsvatnet. Tid for ny rast i solhellinga. Etter å ha gått et stykke på forholdsvis flat grunn, fikk vi endelig øye på Raubergshytta. Dagens marsj hadde vært på ca. 2 mil. Også denne dagen ble brukt godt i friluft – dagens siste solstråler fikk vi med oss i hytteveggen.

Oppholdsrommet på denne hytta utmerket seg med den fine utsikten. Hytta hadde sengeplass til 20 stk. fordelt på 3- og 4-mannsrom. Eget hunderom fantes også.

Lørdag var en såkalt ”hviledag”. Hviledag ble det på de to som måtte være igjen i hytta grunnet flere vannblemmer på begge hæler, men det ble det ikke på de andre. Ca. kl.10 bar det avgårde, den første delen på forholdsvis flat grunn. Så kom utfordringene på løpende bånd: Først en ganske så bratt ”kneik” ned, så flata det litt ut ned til Grynningsdalsvatnet – fra ca.1350 m til 1150 m. Fellene var deretter svært så gode å ta i bruk (undertegnede fikk heldigvis låne), men først en god rast i solskinnet litt opp i første skråning. Snesag og spader ble tatt i bruk, og i løpet av kort tid var en utmerket sitteplass til 8 personer ferdig. Så fortsettelsen: Ganske bratt oppover, en liten pust over Smellfonnvatnet, videre oppover – her tok de fleste av seg skiene et kort stykke.

En ny liten rast innvilget vi oss (heldigvis) ved foten av den siste bratte oppstigningen til Dordinakken, selve målet for turen. Det var hard snø, men heldigvis litt ”fonnete” – noe som gjorde det litt lettere å komme seg oppover. Og med turleder Petter som støtte kom alle seg til slutt opp. 5 stk. dro over til den høyeste toppen på 1820 m. Utsikten der var helt fantastisk, men det var den også på 1787 m der noen av oss stoppet – fjell etter fjell hvor du enn snudde deg i mange mils omkrets.

Så var det av med fellene og ned en bratt skråning, ned til ca. 1580 m. Som ellers var det noen som ”danset” lekende lett nedover og frydet seg, noen tok det mer med ro og krysset seg sakte, men sikkert nedover, mens noen rett og slett tok av seg skiene. Helskinnet ned kom vi oss alle! En ny deilig rast i solskinnet ventet. Deretter noen nye høydemeter opp på Vardefjellet og så fin, slak nedoverkjøring, ispedd litt telemarksving-læring i en fin bakke med myk snø, før siste etappe tilbake til hytta og en kopp varm solbærtoddy servert av Åse og Rolf. Også denne dagen utnyttet til sola forsvant bak fjellene.

Så opprant siste dag på denne flotte turen. Etter at hytta var rengjort og sekkene pakket, bar det avgårde til turens siste fjelltopp, Råstu. En rast underveis og en lang, god rast på toppen. Så fulgte et stykke med lang, forholdsvis slak nedkjøring. En siste rast ved noen fine bergknauser, et siste kurs i telemarkskjøring på denne turen (en stor takk til Torstein), og så ned en ganske bratt bjørkeli til Grødalen. Petter så til at de siste kom seg trygt ned. Vel nede ble vi møtt med varm pizza og bil til å frakte oss ned til hovedveien.

En ting har jeg lært om Nordmøringer på denne turen: Når en bakke blir betegnet som ”en liten kneik”, så betyr det for en østlending ganske så bratt.

Ellers takk til alle for en særdeles flott tur! En slik fellestur kan absolutt anbefales.

Sylvi Lian